Politi

Politi åpner med en beskrivelse av en idyllisk, tidlig høstdag i hovedstaden:

"Det hadde vært en varm, lang septemberdag med det lyset som forvandler Oslofjorden til smeltet sølv og får de lave åsene som alt hadde fått et første stenk av høst, til å gløde. En av de dagene som får Oslo-folk til å sverge at de aldri, aldri skal flytte derfra."

Bruk hjelm!
Men ikke vær engstelig. Politi er ikke noen hyllest til trygge Oslo. Du får knapt bladd om før du møter den første av en rekke grusomme hendelser som nok kunne fått de samme Oslo-folk til raskt å glemme hva de hadde sverget - og flytte langt, langt fra denne byen.

Men kan man egentlig flytte fra ondskapen? Du kjenner igjen Nesbøs klo når han vender seg mot hovedstadens skyggeside og nevner den fæle overdosestatistikken fjordbyen har. Den står i kontrast til byens orden og nordmenns generelt så trygge og beskyttede liv. Fortellerens blikk følger den pensjonerte politimannen Vennesla, der han svetter opp fra Oslo-gryta på sykkel, inn mot Maridalens grønne favn. Det er mørkt da han av en eller annen grunn svinger av veien og inn på stien som fører til åstedet for et stygt drap på en tiåring. Vennesla ledet den taktiske etterforskningen av saken, men de kom ingen vei. Han har gått av sykkelen og tatt av seg sykkelhjelmen, svakt paralysert av en lommelykt som blir rettet mot ham:

"Han ante en bevegelse, noe som ble løftet bak den store, dirrende sirkelen av lys, hørte en lav plystring i lufta, og i det samme slo en merkelig tanke ham. At han ikke burde ha gjort det. At han ikke burde ha tatt av seg hjelmen. At de fleste dødsfall blant syklister ... Det var som tanken stammet, som en forrykkelse i tiden, som billedforbindelsen et øyeblikk var blitt brutt."

Ingen arresterte
Det spørs om hjelmen hadde reddet Vennesla. Han slås så massivt med en hard gjenstand at han ikke er gjenkjennelig etterpå. Politidrapet igangsetter en storstilt etterforskning, men tre måneder senere er ingen arrestert. Så blir en politimann funnet slaktet på Tryvann. Nok en gang er det på samme åsted som for et gammelt, uløst drap. Og enda en gang famler etterforskerne i blinde. "Politislakteren" blir tilnavnet pressen gir morderen. Og ikke gir han seg etter Tryvann heller. Mønsteret ser ut til å være at ofrene er politimenn som har jobbet med drapssaker de ikke klarte å løse. Harry Holes gamle kolleger på Voldsavsnittet jobber med alle tenkelige sammenhenger mellom de gamle sakene og politidrapene, men de savner den ene, geniale etterforskeren som pleide å være i deres rekker:

"Trur du han noen gong kjem tilbake?" spurte Bjørn Holm.  Beate ristet på hodet. Bjørn Holm visste ikke om det var som svar på spørsmålet eller av hele situasjonen."

Kynisk maktkamp
Den nye, ærgjerrige politimesteren Mikael Bellman har gått over lik for å komme dit han er. Etter at han dumper sin maktglade elskerinne, sosialbyråd Isabell Skøyen, ydmyker hun ham foran hele Byrådet ved å hente inn den pensjonerte politimesteren for å fange politislakteren. Men Bellman er rede til å gjøre hva som helst for å forbli i stillingen. Nesbø skildrer en maktkamp som gnistrer. Og som er like truende i sin kynisme og korrupthet som den brutale og konkrete ondskapen han skildrer. For man håper så sterkt at dette ikke ligner på noen virkelighet.

Mørke rom
Det er med gode grøss vi følger etterforskningen inn i de mørkeste rom, både i symbolsk og bokstavelig forstand. Det er Nattsvermeren-kvaliteter over møtene med de mest forstyrrede menneskene nasjonen kan oppdrive. Det er også klasse over spenningsoppbygningen, som tar oss på flere turer, inklusiv kløktige blindspor. I flere av Hole-bøkene har Nesbø beskrevet hvor lite som kan skille etterforskeren fra de forbryterne han jager. Denne gangen pirker Nesbø i Harrys seksualitet. Harry tar seg nemlig i å tenke at han selv kunne voldta. Det skremmer ham. Nesbø belyser stadig flere sider ved Harry. Og det er Harrys menneskekunnskap som gjør at de nærmer seg et motiv i sakene:

"... det er kjærligheten, ikke hatet, som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst ..."

"... mora til hatet ditt er kjærlighet, Bjørn. Og det er kjærligheten, ikke hatet, som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst, gå til enhver anstrengelse for å få kloa i den skyldige," sier Harry til en kollega. Det hele ender på Schrøder denne gangen. Men det er ingen dyster Hole på fylla. Tvert imot har han faktisk noe fint og sunt å feire. Men selv i en slik stund erkjenner Harry at det nok ikke ender her, i harmoni.

Det lar også Jo Nesbø oss forstå: mer utspekulert djevelskap er i vente ... både for Harry Hole og for oss som er hekta på Harrys mørke univers.