Over det kinesiske hav

En vinterkveld i februar 1945 ankommer en søskenflokk på fem ei lita bygd på Sørlandet. Tre gutter og to jenter, alle "åndssvake", er tatt fra foreldrene i Stavanger og skal flytte inn i et privat forpleiningshjem. Fortelleren er en liten gutt når søskenflokken ankommer. Foreldrene hans har bygd huset sånn at familien kan bo under samme tak som de åndssvake de har i forpleining. I 1994 finner han i foreldrenes skatoll kontrakten om forpleining som ble undertegnet den vinterkvelden. Da er begge foreldrene døde, og mannen minnes i tilbakeblikk sin helt spesielle oppvekst i det som på folkemunne ble kalt galehuset.

Foreldrene hans var kristne og valgte yrker hvor de viet seg til andre. Moren valgte bort en lovende karriere som sanger for å bli sykepleier. Faren var diakon, og opplevde sine elleve år blant alvorlig sinnslidende pasienter ved Dikemark sykehus som de lykkeligste årene av sitt liv. Mens hovedpersonen er liten, flytter de til farens hjembygd på Sørlandet for å starte sitt eget hjem for pleietrengende. Et hjem uten gjerder.

Morens onkel Josef har en lettere hjerneskade etter en fallulykke som ung. Matiassen og Christian Jensen har kommet tilbake fra Amerika etter at de har "gått fra forstanden". Matiassen fordi han ble alvorlig traumatisert etter å ha vært innestengt i en sammenrast gruve i tre døgn uten lys, nå har lukket seg inn i seg selv og sitter på en krakk hele dagen og rugger. Jensen fordi han fikk en slags nervelidelse der han ikke har kontroll over kroppen lenger, mens han var ung og begavet teologistudent med lysende fremtidsutsikter.

Søskenflokken på fem blir tatt fra foreldrene i Stavanger etter å ha blitt vanskjøttet lenge og "levd som dyr", som det heter i rapporten. Lilly på 17 år fungerer allerede da som en mor for de fire yngre søsknene. Ingrid er jevngammel med hovedpersonen, og har Downs syndrom. Etter en tragisk hendelse blir hun som en søster for fortelleren.

En stemme til de svake
Historien i Over det kinesiske hav er basert på virkelige hendelser og mennesker. Men det er først og fremst en drivende god fortelling om en rekke usedvanlige mennesker man sjelden møter maken til i litteraturen eller virkeligheten. Gaute Heivoll skriver med sterk innlevelse og klok verdighet om de såkalt åndssvake, om menneskets verdi og om livskvalitet. Det er en stillferdig og gripende roman som gjør dypt inntrykk. Historien er ikke spesielt handlingsmettet, men er likevel veldig spennende fordi den hele tiden drives videre av spørsmålet: Hvordan går det med dem alle?

Det som gjør romanen så spesiell, er at Heivoll har en egen evne til å skrive om mennesker som til dels mangler språk og kognitive evner, men likevel gjøre dem levende, dype og menneskelige. Samfunnet har stemplet dem som åndssvake, sidestilt dem med dyr og stengt dem ute. Søskenflokken får ingen skolegang, de tvangssteriliseres som tenåringer, og tilbringer hele livet innestengt på et rom - først hos foreldrene, deretter hos familien til fortelleren, og til slutt på institusjon. Fortellerens oppgave er å se dem som mennesker med egen kompleksitet og egenverdi, og som en viktig del av hans liv og oppvekst.

Historien har også humoristiske innslag. Onkel Josef er hjerneskadet, men bygdas mest beleste mann. Han leser alle bøkene på biblioteket i alfabetisk rekkefølge om og om igjen. Hvor mye han får med seg, vites ikke. Bokstabelen på nattbordet kaller han Babels tårn, og da sognepresten besøker ham kommenterer han tørt at han trodde Babels tårn ville være noe høyere. Joda, sier Josef, men sognepresten må huske at vi befinner oss i andre etasje.

Sterk tankevekker
Over det kinesiske hav er kort sagt en nydelig roman som jeg elsket å lese. Tematikken berører, historien engasjerer og Heivoll skriver med en inderlighet som få andre norske forfattere kan konkurrere med. Romanen er en vellykket kombinasjon av god historiefortelling og tankevekkende perspektiver på hva et menneske er. Historien fortjener mange lesere, og jeg kan anbefale den til alle som liker en sterk og god fortelling.

Med en historie basert på virkelige hendelser har Gaute Heivoll skrevet en dypt humanistisk roman om vergeløse mennesker, om båndene mellom søsken, og om en mors livslange kjærlighet til sitt barn.