Meny
Velg blant 2,6 millioner titler

1. notat: Nobelprisen til Eminem!

Ved Espen Stueland

Vrangforestilte eller innbilte Nobel-prisnominasjoner er fattigmanns trøst. Hvis utdeling av Nobelprisen for 2003 var opp til meg, og hvis det bare var one shot, one opportunity, ville jeg konkludert med at det er på tide å lange over prisen til en låtskriver. Ikke til en etablert poet, prosaist eller sakprosaforfatter (dét først i neste drømmeforestilling; det er jo uhorvelig mange som skal få den).
For det er på tide å markere at musikerne skriver tekster som er på høyden. Den anerkjennelsen bør de få.
Et premiss: Det trenger ikke å være et forfatterskap som har vært på gang i 40, 20 eller 30 år. Like gjerne 4 eller 2 eller 3 år.
Ok! Ok! Okeeeei! Så prisen går altså til: Emiiiiiineeeeeeeem!

Deretter ville Eminem (født med det staselige navnet Marshall Bruce Mathers III) selvsagt være den første siden Jean-Paul Sartre (eller var det Samuel Beckett?) som ikke dukket opp for å motta prisen i Stockholm.

Hva så med den evige kandidaten Bob Dylan? Ville ikke han følt seg litt snytt? Bob Dylans poesi har jo mange tilhengere. Og en egen fanclub av gubber som er indignerte fordi han ikke får prisen. Jyryens vurdering er at det ville vært mye viktigere å gi den til Eminem enn til f.eks. Dylan. Dylan burde fått den i løpet av 70-tallet, da visebølgen hadde sin høykonjunktur. Nå er det for sent.
Gode, gamle Dylan. Dylan Thomas. Slik ståa er nå, ville jeg gitt den til Eminem.

Ja, heller Eminem enn - siden dette er en innbilt nominasjon kunne jeg selvsagt like gjerne gitt prisen posthumt til Astrid Lindgren. Hun er jo så ubestridt som det går an uansett. Dette handler om hva som skjer her og nå. Dermed kommer Eminem skrallende inn i bildet.

Da fredsprisen ble gitt til Jimmy Carter høsten 2002, kom et av komitémedlemmene på nokså klønete vis i skade for å snakke fra hjertet, uten at dette var konferert med resten av komitéen. Vedkommende sa at noe av motivasjonen for å gi Carter prisen var at han nå ville ha Nobel-tyngde til å si noen strenge ord til det amerikanske senatet; være en kritisk røst inni systemet. Er det slik det fungerer? I så fall en ennå bedre grunn til å gi prisen til Eminem, en kritisk røsten utenfor systemet. Nå snakker vi altså ikke litterære kvaliteter i seg selv, men om strategiske grunner.

Om man hadde gitt prisen til Eminem, ville det vært til et fenomen som er mye større enn Eminem man ga den.
Eminem snakker til den delen av den amerikanske befolkningen som ikke stemmer; delvis fordi de er for unge, men vel neppe kommer til å stemme når de blir gamle nok. De gir faen. Eminem er bevisst på hvordan han er blitt tvunget til å innta en slik rolle, være rollemodell. Dette synger han ofte om i sangene. At han synger for "the retards". Mange av tekstene blir skrevet som reaksjoner fra offentligheten eller fra fansen. Han synger også om om bakgrunnen sin, som skapte behovet for å skrive låter. Mange har en like fæl bakgrunn som ham uten at det blir så gode tekster av det. Og det skrives og rappes uendelig mye rap, uten at tekstene berører på den måte Eminem gjør; fordi tekstene hans er en større personlige investering.

Innsikten min i rap-tekster er begrenset, men et inntrykk jeg har er at tekstene sjeldent har samme grad av originalitet som Eminem, snarere er det variasjoner av forhåndsgitte skjemaer, faste topos låtene liksom skal gjennom; omtrent slik det sies i den korte samtalen som innleder "The Way I Am", der en fra Eminems plateselskap trekker fram Dr. Dre (Eminems produsent og avdanka rapper) som et ideal Eminem burde strekke seg: "he's rappin' about big-screen tv's, blunts, 40's and bitches". Raptekstens repertoar består av skryt om materielle goder og sexprestasjoner samt voldelighet, misogyni; det er en slemhetskonkurranse hvor utdriting eller trusler mot konkurrerende artister er normen.

Men rappen oppviser til gjengjeld større oppfinnsomhet hva rimskjema angår (og mye større oppfinnsomhet enn den retningen innen amerikansk poesi som nå orienterer seg tilbake mot rim&rytme; New Formalism). Rapteksters språklige oppfinnsomhet er noe som premieres, symbolsk eller eksplisitt i rapmiljøene; slik det framgår av battle-situasjonene i 8 Mile. Språklig oppfinnsomhet inngår i rappens selvforståelse; kanskje er det derfor norske rapartister gjennomgående har mye bedre og morsommere tekster enn norske rockeartister? Det de skriver er mer politiske og har mer virkelighetsorientering. Gjennom verbal originalitet viser rapperen suverenitet og overlegenhet vis-à-vis motstanderen. Rap'en springer delvis ut av samme miljø som har bedrevet oral poetry. Eminem befinner seg på høyden av denne tradisjonen. De raptekstene av andre artister jeg har hørt, virker ofte forutsigbare og i en viss forstand konservative, fordomsfulle og lite progressive. Ikke slik med Eminem.

Eminem tar mål av seg til å tale på vegne av white trash-segmentet; en forholdsvis lite representert samfunnsgruppe. Dette er noe av det som gjør at jeg får så mye mer ut av tekstene hans enn Dylans, som etter hvert er blitt så melankolske, tungsindige og apokalyptiske. Det apellerer ikke til meg. Ikke slik å forstå at Eminem tegner noe glansbilde av det amerikanske samfunnet. Det er et lite flatterende bilde han tegner, men han gjør det med en energi som aldri gir den minste plass til så snurten av melankoli:

I'm tired of being white trash, broke and always poor
Tired of taking pop bottles back to the party store (...)
I'm tired of all this bullshit
Telling me to be positive
How've I 'sposed to be positive when I don't see shit positive?
Know what I'm saying?
I rap about shit around me, shit I see

("If I had", Slim Shady LP)

Selv om jeg ikke skjønner alt Eminem synger (første, andre eller tredje gangen jeg hører det) så har det umiddelbarhet, trøkk; tekstene er konkrete, aggresive, indignerte, konfronterende og provokative. Han er i konstant krig med omgivelsene. Når han angriper musikere innen musikkbransjen har han en pågående overlegenhet som gjør at man lytter til det selv om jeg egentlig driter fullstendig i hvem han ønsker å ta; om det er en Britney Spears eller boy-band er egentlig ikke så veldig interessant. Men Eminem har mer å by på. Han verbaliserer samfunnets verkebyll og tvinger lytteren til å bli oppmerksom på sider ved samfunnet som er for uglamorøse, fattigslige, for deprimerende, kaotiske eller hatefulle til at de slipper til. Dritten er ikke noe Eminem bare har registrert rundt seg, den er også selvopplevd. Noen ganger er han så så personlig i tekstene sine at det er vanskelig å forstå at han tør (spor 16 på The Marshall Mathers LP¸eller spor 4 på The Eminem Show); men det er også det som setter kvaliteten. Kanskje er det skuespillertalentet som kommer Eminem til hjelp. Jeg mener skuespillertalentet slik det kommer fram i tekstene, ikke i filmen 8 Mile. Eminem iscenesetter, han greier å skrive fram fortettede situasjoner og går rett inn i konfliktstoffet i dem. Kanskje han tør å utlevere seg selv i tekstene fordi han forguder musikken? Eminem har en suveren kontroll over virkemidlene, et naturtalent som har blitt formet og knadd underveis på gatenivå, clubnivå, å ha det i kjeften-nivå.

If i had one wish
I would ask for a big enough ass for the whole world to kiss

(fra "If I had", Slim Shady LP)

Kanskje er Eminems utstråling ikke så helt ulik den Dylan hadde på 60-tallet. Men Dylan møtte vel ikke samme motstand fra the Establishment? Nødvendigheten av å slå ned på Eminem indikerer kanskje at underholdningsindustrien som Eminem er en del av har mer makt i dag enn den gangen. At det er farligere for makthaverne hvis noen i den industrien får for stor politisk gjennomslagskraft (mens en Chomsky bare er middels farlig; dels fordi han ikke slipper til i det fundamentalt ensrettede media og dels fordi han bare taler til venstreradikale intellektuelle som makthaverne likevel vet hvor de har?). Noe av strategien for å ufarliggjøre Eminem måtte altså gå ut på å framstille ham som et særtilfelle: en voldelig og negativ psykopat - isolere ham. Eminems motstrategi er å skape sin Slim Shady-figur som gjør krav på å være allmenngyldig for en stor, men i politisk sammenheng ubetydelig samfunnsgruppe.

Noen vil kanskje innvende at Dylan hadde et større samfunnsengasjement enn Eminem har. Det er jeg ikke enig i.

All I hear is: lyrics, lyrics, constant controversy, sponsors working round the clock, to try to stop my concerts early/ surely hip hop was never a problem in Harlem only in Boston, after it bothered the feathers of daughters starting to blossom/ so now I'm catchin the flack from these activists when they raggin, actin like I'm the first rapper to smack a bitch, or say faggot/ shit, just look at me like I'm your closest pal, the posterchild, the motherfuckin spokesman now (...) So the parents of America I am the derringer aimed at little Erica, to attack her character The Ringleadee of this circus of worthless pawns Sent to lead the march right up to the steps of Congress and piss on the lawns of the White House and to burn then replace it with a Parental Advisory stickee to spit liqour in the face of democracy og hypocracy Fuck you Ms. Cheney! Fuck you Tipper Gore! Fuck you with the freest of speech this divided states of embarrasment will allow me to have, Fuck you!/ I'm just kiddin America, you know I love you.

(fra "White America", The Eminem Show)

Eminem er så politisk som det går an å være i dagens USA og uten å la det gå på bekostning av det kunstneriske uttrykket. Han er politisk bl.a. ved at han godtar at han har blitt en rollemodell - en som taler på vegne av mange med mislykkede liv, fjernt fra den amerikanske drømmen; samtidig er han i schizofren konflikt med hva denne rollemodellen gjør med ham. Det uforenlige skaper mer energi. Han påtar seg å snakke på vegne av en mengde rasende folk, som ikke ser at noen taler deres sak andre steder: Will the real Slim Shady please stand up? Slim Shady, Hvermannsen/Mohammedsen; finnes bare som en maske mange ønsker å ikle seg, en identifikasjonsfigur. Eminem er selvsagt på siden av alskens cultural studies (akademias forsøk på å forstå og representere samfunnsgrupper som ikke blir sett eller hørt).

Eminem representerer en røst som ikke slipper til i debatten der avgjørelsene tas; og the establishment har alt å tjene på å etablere bildet av Eminem som en homofob, misogyn voldspropagandist. Det ville vært mer konfortabelt om han bare fortsatte å sitte nedi dritten, som evig taper, uten å rappe om situasjonen sin med så stor gjennomslagkraft; det ville vært mer konfortabelt om han faktisk drepte kona si enn det er at han synger om det! Da hadde man ikke hatt noen grunn til å nøle med å sette ham i bås.

Eminem blir forsøkt avfeid som machotype; men før det hadde han allerede ironisert over rappens voldsmytologi. Ufarliggjøringen imøtekommes ustanselig, bl.a. slik:

Sometimes the shit it just seems everybody just wants to discuss me/ So this means I'm disgusting, but it's just me I'm just obscene/ Though I'm not the first king of controversy/ I am the worst thing since Elvis Presley/ to do Black Music so selfishly/ and use it to get myself wealthy.

Kritikernes innvendinger er blant stemmene som iscenesettes på skivene; Eminem kommer dem i forkjøpet.
Det finnes utvilsomt elementer av slike, høyst tvilsomme ting i Eminems tekster. Men på en eller annen måte må man ta høyde for det. Å ha fantasier er ikke forbudt; Eminems tekster er fantasier snarere enn noe som hindrer de andres ytringsfrihet.

The boogie monster of rap, yeah the man's back
With a plan to ambush this Bush administration, mush the the Senate's face in and push this generation
Of kids to stand and fight for the right to say something you might not like, this white hot light
That I'm under, no wonder I look so sunburnt; oh no I don't leave no stone unturned

("Square dance", The Eminem Show)