Velg blant 2,6 millioner titler

Økopoesi i spenn mellom svaberg og samfunn.

Om Arne Rustes forfatterskap.



Essay av Aasne Linnestå





Kan et dikt komme i veien? Han påstår det, Arne Ruste, i sin siste diktsamling med tittelen Søsken for en tid. Helt mot slutten kommer det, denne linjen som får meg til stille dette spørsmålet om diktet. Om det kan stille seg i veien, eller som han sier det; den grundige, planlagte dagen, da et dikt kom i veien. Det er noe foruroligende i disse tilsynelatende ufarlige ordene. De får meg faktisk til å bremse opp, de får meg til å spørre om hva jeg bruker tiden min på, hva slags valg jeg tar, om det er noe som bør omrokkeres eller kvesses. Kanskje ender det opp med at jeg på ARNE-RUSTE-VIS ser at det er på tide at meitemarken for en stund bytter plass med statsministeren!

Et noe forslitt Carpe Diem kan (heldigvis) ikke Ruste tilskrives. Diktene er ikke pludrete nok, ikke selvtilstrekkelige nok for det. Selvsagt ligger det ikke i diktet at du skal unnlate å gripe den klare dagen og ta den i besittelse. Bli for all del grepet av himmelens underverk og høsten i hysterisk rødt! Men det hele handler om mer enn å gripe nu'et. Ruste er såpass bevisst på å sette mennesket inn i en større sammenheng at det sitrende ubehaget han skriver frem, vitner om vilje til å utfordre det komfortable, og å sette refleksjonsnivået på en og annen prøve. For under Rustes vennlige og imøtekommende penn ser jeg verden slik den kanskje bør sees, i ubalanse og på vippen, i full fart fremover og ikke i full kontakt med seg selv og elementene!
I samlingen Alene går det ikke stort bedre fra 1974 setter han et visst perspektiv på verden;

Ålens uavhengighet av / Colombus har gledet / meg meget

Ruste er ingen rabiat poet, men det respektløse og selvstendige stritter og kjemper seg plass inne i den ofte vennlige skriftkonturen. Autoriteter, enten de er representanter for Historien eller menneskeslekta skifter plass i dikterens indre og ofte overrumplende kretsløp.

Tvil og fortvilelse
Den som ene og alene hegner om idyllen kan ikke verne seg mot de sprekkene som alltid vil finnes i tilværelsen og som ikke kan tettes igjen om man ikke vil vedkjenne seg dem. Jeg tror poeter som Arne Ruste driver en form for beredskapsdiktning. Vi må være forberedt, verden er ikke udelt, verden er ikke det, husk dette, tenk på hvordan vi skal finne balansen i dette som tross alt aldri er og aldri blir idyll, men merk deg at det allikevel kan sies med en latter mørk som vin, som diktet synger det, et sted.

Det meskes ikke med det onde, det gjør det aldri, det estetiseres ikke frem en fascinasjon for verdens faenskap. Den legges frem bare, konstateres, i nøkterne som i generøse passasjer. Og i et slags samspill med lettheten, med solbris og vindstille. Den som søker etter de store lykkelige diktene, dikt med den ene bekreftende klangbunnen av lys og tro og evig kjærlighet kommer ikke langt. Han kan skrive det slik, Arne Ruste;

Da vi sto alene på verdens / nakke eller nakne ved bredden / av havet, jeg er ikke sikker / på om det var en lykkelig dag / men tror en mild, krydret vind / slo hull på himmelen / og slapp svalene ut, at nisene / danset og danset.

Rustes tvil er sterkere kanskje, enn Rustes fortvilelse, som om fortvilelsen ikke riktig passer inn, som om fortvilelsen ville dyrke frem en upassende type inderlighet som han velger å ikke finne plass til, for ikke å tippe ut i en selvsentrert bekjennesesdiktning.

Dyrets blikk
Kråker, katter, svaler, mår, huggorm, bikkjer, hjort, snegler og oter. Oter!
De er der. Dyra. Med sine bevegelser, sin várhet, sitt begjær og med sine blikk på de litt mer komplekse slektningene på jorda; menneskene. Og de flakser og bjeffer, gnir seg på plass, snuser og ormer, de eter og de jakter og de etterlater seg sine hauger av avføring på en syk eller frisk skogbunn.
Og slik rykker de nærmere. Det er egenskapene de er i besittelse av, nærværet i elementene de forholder seg til, som kan gi denne fornemmelsen av at de ser deg i et perspektiv du ikke riktig har tilgang på selv. Som om vi skal minnes på at de faktisk har sitt fokus på oss, dyra, at de har et helt eget, et helt egnet blikk, som vi kan finne grunner til å speile oss i.
Den kunnskapen Ruste overleverer er fylt av en vilje etter å tette igjen sprekkene, en vilje til å bruke det økologiske blikket, der kjennskapen til dyras orientering på denne kloden i seg selv er fylt av en sterk organisk eller sammenhengende væren i det kretsløpet de befinner seg i.
I den fjerde diktsamlingen som kom ut i 1976, Midt i verden, ligger de der, helt tydelig, kimene til Indre krets som kom i 1999. Det kan ikke ha vært helt ukomplisert dette, å skrive dyrene inn og frem slik han gjorde det på sitt vis, Ruste, på syttitallet. Jeg tenker på de føringene dette tiåret vektla, der språk og temavalg var under en til dels rigid politisk lupe, som også dermed kom til å hemme en del av en friere kunstnerisk og intellektuell utfoldelse. Det kan være dette som ligger og trigger i diktet Grevlinghi fra 1976;

Tenker en seg grevlingen
aerodynamisk, med fartsstriper
endatil og som fetter

til skogens levemann og råtass
måren, tar en grundig feil
Grevlingen går i dybden

fot for fot, i sindige uttenkte
systemer (á la underjordisk
blekksprut)

og som alvorsmenn flest
med ordensmani lar han seg lett
og ofte drite ut

av hiet
til fordel for mobben
Men i verdighet. I verdighet

Grevlingen er ikke tapt bak en mobb! Å hegne inn individualiteten viser ikke til en defaistisk og romantiserende, samfunnsfiendtlig attityde. Den jevne strømmen av anti-autoritære strømninger er gjennomgående tilstede i hver eneste av de ni diktsamlingene Arne Ruste har avlevert, og de sitrer av en særegen trass for den enkelte stemmen i det store koret. Å ville det verdige. Dyreriket representerer i så fall individualiteten, men med disse gjenkjennbare trekkene som fremviser både det unike og det allmenne. Det skal være plass for alt dette om man skal vedkjenne seg en tro på et samfunn der humanismen rår grunnen.

"Tilværelsessammenhengforståelse"
Det skjønnlitterære tidsskriftet Basar fikk i det første nummeret av 1979-utgaven den danske forfatteren og litteraturviteren Poul Borum til å kommentere det mange så på som en kvantitativ overproduksjon av diktsamlinger på det norske bokmarkedet. I 1977 kom det eksempelvis ut 118 diktsamlinger i løpet av høsten. Og Borum skrev;

det synes at være en utbredt tradisjon i Norge for, at et digt er trykverdigt, hvis det enten udtryker en moralsk (hverdagsmoralsk eller national, religiøs eller politisk ) lærdom eller anslår nogle følelses strenge, gerne i forbindelse med en lille anekdote, der godt må involvere børn, dyr, blomster og bønder.

Dette var en rein og skjær (og kanskje nødvendig) hudfletting. Poul Borum skrev seg her inn i den norske litteraturhistorien med sine uttalelser om "klam fidus" og "skingrende vrøvl".
Han savnet radikale formkrav hos de som ville skrive radikalt og politisk. Dette fant han altså ikke i nevneverdig grad! Arne Ruste kom godt fra det. Den danske hauken var svært begeistret for Dronningen kommer fra 1978, og fyrte løs med beskrivelser som "tilværelsessammenhengforståelse", der livsbekreftende dikt og anti-fremmedgjøringsdikt ble hyllet som noe "væsentlig". Og jeg tror mange, etter at de muligens hadde tørket av seg de første lagene av dansk mudder, fant det befriende på et vis, at noen sparket fra, at det kom skarpe kommentarer fra en slags autoritær sidelinje som ikke tok de hensyn et lite, litterært miljø innimellom tar seg.
Politiske og samfunnskritiske dikt skrev også Ruste på denne tiden slik han også gjør det i dag. Den grunnleggende styrken hans var den gangen det den også viser seg å være ved sekelskiftet: Å mestre den hårfine balansen i en tekstvev som både skal vise frem "roser og cement", og der de enkelte dikt belyser hverandre og skaper en form for gjensidighet.

På syttitallet sto Ruste stødig der andre falt igjennom. Han var forbausende fri i både språk og temavalg og viste en selvstendighet der de ledende direktivene ikke riktig fikk has på for eksempel de underlige dyra. De fikk sitt spillerom på lik linje med temaer av mer politisk korrekt karakter.
Det handler til syvende og sist om talent, om sikkerhet og om kunnskap, om å la det kompliserte materialet som eksempelvis politisk diktning tar for seg, fremtre både ukonvensjonelt og i et språk som hele tiden holder seg vitalt tilstede i sin egen tid. Om Hiroshima (et utdrag) skriver Ruste i 1978;

Hiroshima fantes
på kart, utvalgt
blant tusen byer
Ingen palasser, ingen
Regjering, base eller
Hærkonsentrasjoner
Her ble ingen fanger tatt
Ingen seiersfaner heist.

Hiroshima fantes
en tid som nevrose
og som permanent trusel
mot maktbalanse og fred
i regjeringskvartalene og
verdensbanken; for så å bli
spadd ned i tidenes mest
rentable tomteareal
.

Krig, katastrofe, kaos, kapitalisme og iskald kynisme. Presist og frossent meisler dikteren frem en uhørt erfaring. Og diktet slutter da også med det ubehagelige;

Vi lever i en tid / da ruinbyer etterlates / bare i nervesystemet.

Det er ikke dette diktet du koser deg med ved peisen en sen høstkveld, det er ikke dette diktet som luner samtalene og luller deg inn i den søvndyssende gleden slik et dikt om et glitrende, evig hav og Kattepus ville gjort det. Og du tenker kanskje med diktet; at vår tid er en nevrose, en permanent trusel, at ingenting i det du vil med livet skal ende i et slikt rentabelt tomteareal.
Han har ved en anledning kalt seg for en nittitallsdikter, Ruste, og det ble av alle ting gjort en gang på søttitallet. Kanskje tenkte han seg nittitallet som befridd fra de klamme dokrinene, fra dogmatikerne, kanskje så han for seg en større fleksibilitet i måten å forholde seg til litteraturen på.
I så måte er det interessant å se på Indre Krets som altså kom rundt tyve år senere og i forkant av sekelskiftet. Dyrene, og de mindre påaktede sådan, som måren og beveren, riktig boltrer seg her i denne samlingen. Den er innskrevet innenfor absolutte kriterier, der utvelgelsen av de som representerer de firbeinte eller vanndyrene, skrives frem under en strammere estetisk strategi enn tidligere.

Poetikk
Jeg vil ikke kalle Arne Ruste en læremester. Da skrumper han sammen, poeten, og fremkaller bilder av tørt språk, grønn tavle, kateter. Men noe kan læres i lesningen. Og han legger ikke skjul på det. At han vet hvordan han vil skrive. Og at det kan være verdt og dikte det frem, det han finner vesentlig å skrive om. Og når du leser deg inn i det ser du at det dreier seg om det meste. Det meste er verdt et blikk, et sveip, et dykk. Det er som han ikke kan dy seg. Som om han har et slags overskudd til å skrive; sånn kan det gjøres. Og slik. Eller kanskje på denne måten.
Det er en absolutt tilstedeværelse av denne viljen til poetikk, til å vise frem diktets vesen, dets former og virkemidler. Og diktene er stutte og lange, tjukke og magre, strenge og slentrende, åpne og konsise. Han er ingen formens fundamentalist, ingen frontkjemper på stringensens vegne. Det kan se ut som om "det som inntraff" traff, og traff det ikke får du heller aldri lese det.

I Indre krets fra 1999 har allikevel diktene blitt underlagt en strammere disiplin, og poetikken er mer fremtredende enn i noen annen bok. Det er relativt sjelden man får den poetiske praksis servert med slik presisjon, i det hvert enkelt dyreportrett fremstilles i to ulike versjoner.
Det er fremvisning i skrivekunst, det er klassisk pedagogikk og det er suveren språkbeherskelse. Slik kan du lese og lære om meitemarken:

Meitemark (Lumbricus terrestris)

Meitemarken, nærmere
kommer du ikke guds inkarnasjon
i jorden, guds tanke, tunge og tarm,
verdens agn og åte, næringskjedens
Alfa og Omega.

Linerle i spinkel flukt over kontinenter
år for år
skal forfølge spatak og samme
plogfurer som i fjor,
svarttrosten vender tilbake
og er hos menyen når nytt kull
ales fram.
Skjærefamilien endevender
samme bergsva vår og høst for moseflak
og oppdemte lommer
av fersk humus.
Pinnsvin og grevling og frittgående
høner høster med iver av et
uforklarlig overskudd.

Meitemarkens tilsynekomst under steiner
og på steder du ikke trodde mulig nyss.
Oppstått av intet, tvekjønnet
Reprodusert av ingenting, og går i jord -
næret av jord, nærer jord - gjødsler,
borrer tunnel for oksygen,
for vann og røtter,
creator - cultivator. Pint under
guttehender og tredd på krok
for å lokke den store ørreten
opp fra dypet.

Tilværelsens gåte, søkt av skriftklok
og dårer: Gå med greip til livets kilde,
til bunnen av dyngen, den lune komposten
og løft fram den hodestore kloden, hold
med begge hender om metastasen,
den kjøttfargede klasen meitemark
som bukter seg, pulserer og utvikler
impulser av energi,
som vindingene i en frittliggende hjerne
tilhørende det vesen du trår på
og kan fortrøste deg til. Nærmere
kommer du ikke
.

eller:

Meitemark. jordisk.

Salige er de
som holder meitemarken
hellig

for deres lønn skal være
stor og ubemerket
på jorden

Meitemarken. Med sitt latinske navn og sine ufattelige egenskaper i form av tvekjønnethet og ingeniørnære egenskaper i kompost og jordsmonn, dette (u)vesenet mange forbinder med et ubetydelig, ekkelt og fjernt lite jordmonster som poeten skriver frem og dermed folder ut til et av de virkelig store miraklene i naturen.
Kunnskap og beundring møtes den med, marken. Det kan hende at du en dag ser den med et åpnere blikk. Og at du samtidig forstår mer av arbeidet med språket. Episk raushet contra Haiku. Det ene som ikke nødvendigvis bør eller skal erstatte det andre.

Økopoesi. Skriften og verden
Noe hører sammen. Noe er (også) stort i sin mangel på storhet. Slik tror jeg Arne Ruste legger sitt bilde av sine bøker frem, for eksempel ved geologiens hjerte; steinen, fra diktet stein - abc:

At det aldri er / èn stein alene / det kommer an på / Du veier dem / sammen.

Livsvisdom ja. Men også innfelte soner av poetikk. Igjen og igjen er det som han vil vise at det ene avhenger av det andre, at balanse forutsetter innsikt, deltakelsen, blikk.
Og at dette også er en base i skriften på sin møysommelige drift mot bok. Jeg tror Ruste innimellom har blitt fremstilt som mer godmodig og ufarlig enn det han er. At bakenfor de ofte løst komponerte bøkene med inviterende og klare dikt, der kanskje ikke de store diktgåtene befinner seg, finnes allikevel et mangfold av tekster som er gjennvinnbare og næringsrike nok for ny-lesning.
Les bare Hest og mann fra Bestefar etc (1975 ):

Gikk ut i grålysningen sammen
sammen vendte de tilbake
hest og mann

i skogen, med plog
og vogn, arbeidet som èn kropp
leddet og seig

èn kropp, èn tanke
to åndedrett som blander seg hvitt
fortrolig med hverandres luner

en mann tomhendt
uten tømmer, hesten naken,
lettskremt uten seletøy

Han solgte aldri hest

Roen ute i skauen. Gjensidigheten uromantisk tilstede i en relasjon der aktørene fungerer i et økologisk samspill.
Men kastene finnes i diktningen. Et dikt om en hest og en mann står ikke alene i et harmonisk univers. Så vel er det ikke. Omveltninger kommer, og lesningen vil plutselig hugge til og smadre vindstillen. Slik har det seg at det skifter, og at et dikt går fra et relativt lunt bilde av en guttunge i en badekulp til et Hiroshima som er blitt teater. Fascinasjonen og nysgjerrigheten for en ufattelig hendelse har tatt over og maskert den redselen vi bærer på. Der tror jeg ikke han kommer til å forandre en tøddel, Arne Ruste; Hvert dikt om roser krever et dikt om cement som han altså formulerte det en gang i et dikt fra Alene går det ikke stort bedre (1974)

Solen inn i maskens alvorlige oval
Etter utgivelsen av Steinvekt i 1983 kom en lang pause i diktleveransene. Gjendiktninger kom, ja, og det til gagns, blant annet en svært omtalt sådan av Ted Hughes´ Kråke (1994) og Fødselsdagsbrev (1998). Det var de som ventet, som ville ha mer.
Selv var jeg av de som ikke riktig hadde lest ham, Ruste, som ikke visste annet enn at han var savnet, at det var noen der ute som lurte på om det skulle komme mer, det var påfallende mange av dette slaget, som ventet på noe, som ventet på noe så smalt og eksklusivt som en modernist, en poet, som på langt nær sto sentrallyrikken nær. Det var påfallende. Det var interessant. Og det førte til bibliotekene. Der var de. Bøkene. De strakk seg fra 1973 og frem til gjendiktninger fra slutten av nittitallet. De strakk seg også bakover. Tilbake til den klassiske litteraturarven, til mytene, bibelen og kunsten, kunsthistorien.
Og jeg så det, etter hvert, hvordan det i nær sagt hver eneste samling er felt for det som er her og nå, og det som var, det som finnes av nødvendighet, fremdeles, i mytene, eventyrene, sagnet. Som om Ruste alltid vil holde på dette; det ene skal ikke utelukke den andre, det ene forutsetter det andre, derfor tar man det med. Det er plass nok. Og dermed også til disse helt store rommene for fascinasjon, der det som ofte følger er innlemmelse og dermed utvidelse. Man åpner for å ta inn. Og i dette skjer det noe. Tilfanget utvider skriftens områder og skriver verden inn.
Deri ligger et vesentlig trekk ved Rustes toleranse og humanisme; ekspansjonens ydmyke kraft iscenesatt av de prosesser og innfall som skjer underveis. I Bestefar etc fra 1975 er dette sterkt tilstedeværende. Det spenner fra beskrivelser av en afrikansk månegudinne der solen ser ut til å slippe igjennom det gitteret religionene ofte setter opp, og til Jesus, Laotse, Sokrates og Ezra Pound. Men en skikkelse som den svært prosaiske Bestefar ligger rett i kjølvannet, der han ender under torva, vindtørr, skrumpet og besk.
Diktene nærer seg ofte på en særegen, lun respektløshet. Det vil si; mer presist kan det liknes med å forsyne seg av det historien har etterlatt seg, omforme det eller frakte det over til et annet leie. Levendegjøring, vil noen kunne kalle det, spatak i kulturens fine eller grovkornede sandkasse. Fornying, fornøyelse eller skråblikk. Se hvem vi er i det vi gjør og det vi har gjort. I diktet Samos, 2000 (Søsken for en tid), skriver Arne Ruste igjen frem Hellas (med det vi nok gjerne vil se som landet der kulturarven er uttømmelig ), i et dobbelt fokus;

Høyonn i Heras tempel. I korridoren
av marmorblokker; pickupen av merket Datsun
og knortete fauner som laster opp planet
med hardpakkede baller.
Hera, hofteskadd og med brukne ribber,
overvåker skinnsykt fra sin siste søyle
portnersken som lettbent og lattermildt
heller opp retsina og nypresset appelsin

Artemis med de tunge brystene og fuktig,
mørkt ragg nederst langs ryggsøylen,
hennes hellige lund ved vanningsplassen,
den friske kilden som ble sump -
der beiter flokkene av langhorngeiter, fjerter
frivolt og flerstemt mellom oleander, sypress
og stritt starr og vender likesælt oppmerksomt
øret til gjeterens fløyt

Afrodites tempel,
Tilgitret, avlåst og for tiden
i elendig forfatning
.

Dette er nostalgi og nøktern observasjon i rå mix. Det er det høye og det lave som møtes i blikk som ikke distanserer, men registrerer omgivelser og konturene av det som var og det som er.

Svabergets erosglød

Et finstilt sanseapparat er ikke å forakte. Og det erotiske elementet er våtvakkert tilstede i mange av Rustes samlinger, selv om dampen av kjønn og sjø har kjølnet noe i de siste diktsamlingene. Jeg tror ikke sensuren har vært for pågående i så måte, men forestiller meg heller at glød og kropper på svette berg har sin tid, har sitt sett av muligheter i diktet. Dyreriket, i form av de sky eller utagerende dyrene har, på sitt vis, mer å gå på. Den mangfoldige og finurlige tilstedeværelsen de frembyr, har en rikere kompleksitet kanskje, enn menneskenes parringslek i solsommeren. Men de er slett ikke til å forakte, disse yre, kåte bildene fra sansenes rike, der det doble perspektivet ikke fornekter seg.
I diktsamlingen Grenseepisoder fra 1981, finnes diktet som spruter sin sæd av sjø og kropp inn i høstmørket, og helt ubesværet befinner det seg innimellom andre dikt. Et hav, for så vidt, mellom dette og et grensesettende Europa med det gamle Øst-Tyskland og Praha som base.

Her er et utdrag;

( ) kjente ikke
hvalens metode eller
kobbens og måtte
ty til det kornete
og gloheite
svaberget til slutt
trolig ingen stor forestilling
det heller
Men etterpå
Da bekkene av saltvann
og kroppenes safter
hastig dampet bort
og ingen røyk fantes
å tenne
gudskjelov
og ferske skrubbsår
glødet mot solen,
da kom en fembøring
lensende
for solgangsbris
rundt neset
som bestilt
en film
bare for oss
og du gav
pokker i å gripe
etter tekstilene
gudskjelov

Saft suse. Ja. Men ikke helt befridd for dette blikket som registrerer naturlovene, dette blikket som selv midt i en heftig, intim sommererindring ikke kan unnlate å komme med hint om kjennskapet til hvalens bevegelser. Eller kobbas.

Det like gyldige
I et av de mest intense diktene Ruste gir oss denne høsten skriver han om dødsangsten, om dette hatet til døden, som alltid er der, som alltid snoker rundt inne i kroppen og forbereder en på det hjemløse. Og slik kan han skrive det;

som inkluderer min elskede / i mitt hemmelige arkiv, og som / fra fødselsøyeblikket gjør barn / og sorg til synonymer.

Å være nyskapende, å sprenge, lirke eller lokke frem det nye, det genuint egne, det originale, er en drivkraft, en besettende trang mange kunstnere bærer i seg i dag. Det kan være lett å felle forfattere som Arne Ruste på dette, at driften mot et nytt språk ikke er intens nok, at forfattere som Ruste ikke forsøker å gå utenom de allerede fastlagte rammene for modernismens språkføring. Jeg er av dem som ikke bekymrer meg. Kanskje ser jeg på det med Rustes poetikk i bånn; det er plass nok. Bare det er nødvendig nok. Intelligent nok. Og selvsagt godt nok skrevet!

Ikke alle forfattere skal gi seg den hemningsløse eksperimenteringen i vold. Håpet er selvsagt at mange gjør det; eksperimenterer. Og at de som foretar de mer lavmælte formsprangene fortsetter med det. Innimellom kan vi jo tenke på følgende; At det originale ikke skal forveksles med det vesentlige!

I dette feltet er det han arbeider, Ruste, og kanskje kan man sammenlikne det med en form for forfinet håndverk, der mesteren og lærlingen har valgt å jobbe sammen, i en slags sammenkobling av det allerede erfarte og det mulige, av det som stadig må sonderes. Kontinuerlig.

Les presentasjon av Arne Rustes diktsamling Indre krets

Velg blant 2,6 millioner titler