Margaret Skjelbred    Foto: Christian Elgvin

- Jeg tror på fortellingen

Margaret Skjelbred skriver ikke oppbyggelig litteratur. Men hun tror på litteraturens helbredende kraft.

Margaret Skjelbred intervjuet av Pernille Rygg

- Vi er så redde for det sentimentale i vår tid, og det er synd, sier Margaret Skjelbred. - Jeg vil at det jeg skriver, skal berøre, ordentlig. Da jeg skrev denne boka, måtte jeg bare kaste av meg den der frykten og la det stå til. Jeg tenkte at enten er dette veldig bra, eller også er det helt på trynet. Det står og faller med Signhild, om man kan tro på henne, lille jenta. Jeg har blitt så utrolig glad i henne!

Og det er det temmelig sikkert andre som blir også. Forholdet mellom jenta og morfaren Håvard er et kjærlighetsforhold man ikke glemmer så fort. Signhild lever, ikke bare for leseren, men åpenbart også for forfatteren.

Med kropp og sjel
- Jeg er en sånn en som skriver med hele meg, sitter og griner av det jeg selv har skrevet, det er jo flaut. Men sånn er det. Jeg skriver ikke bare med huet, men med sjela og kroppen. Om denne boka visste jeg ingenting da jeg begynte på den. Ingenting annet enn den lille jenta, mannen og plassen der de bor helt aleine. At det var noe skrekkelig vondt et sted. Og at det skulle være masse eventyr og fortellinger med.

Folkeeventyr er ikke av de hippeste litterære referanser for tiden. Men så er ikke Skjelbred veldig opptatt av å være hipp heller. Hadde hun det vært, ville hun ikke antakelig ikke skrevet dikt på Vestfold-dialekt. Med rim. Dikt som for øvrig selger i ellers uhørte opplag og har gitt henne Prøysenprisen.

Vil engasjere
- Det viktigste for meg er å være en god forteller, å fortelle en historie som blir levende, som folk kan tro på og bli engasjert i. Det er mye viktigere for meg enn å levere fra meg mer eller mindre glupe tanker. Jeg er voksen, jeg er ikke så opptatt av selvoppgjør eller litterære eksperimenter. Ikke er jeg noe særlig flink til å drive med samfunnskritikk heller. Når jeg gir meg ut på det, blir det til dikt om høner. Miljøhøner og feministhøner og sånt. Jeg må stole på fortellingen, jeg. Men det er klart, jeg vet godt hvem jeg holder med, hvem sin side jeg er på.

Og det er simpelthen det som en gang het folket. Den sosiale profilen og den folkelige forankringen syns både i de fire romanene hennes, i barnebøkene og i diktene.

Store doser Hauge
- Det er jo en hyllest til den muntlige fortelletradisjonen, denne boka. Og selv om jeg ikke møtte eventyrene før jeg ble voksen og leste dem for sønnen min, kjente jeg jo den tradisjonen. Faren min hadde ikke mer enn seks års skolegang, men han kunne utrolig mye utenat. Lange, lange passasjer av Sivle og Jørgen Moe, men særlig dikt. Hele Terje Vigen, det kan jeg også ennå.

Margaret Skjelbred er oppvokst i en haugiansk menighet i Stokke i Vestfold, der faren var predikant. En oppvekst med lange fletter, side skjørt og store doser av Hans Nilsen Hauges folkelige lekmannskristendom.

- Vi kunne jo ikke gå på kino eller høre på verdslig musikk eller være med på idrettsbanen. Det var ingen bøker hjemme hos oss, annet enn huspostillen og bibelen. Isteden fikk vi fortellinger og dikt. Vi gikk lange turer i skauen, alle ungene på rad og sa fram dikt i kor. Og opptrådt med dikt har jeg gjort nesten hele livet siden. Først andres og nå mine egne. Kanskje er det fordi jeg har opptrådt så mye at jeg alltid skriver til et du, en tilhører. Når jeg skriver, er jeg mitt eget første publikum.

Helbredende fortellinger
I de tidligere romanene til Skjelbred spiller sterke kvinnfolk hovedrollen. Mennene befinner seg ofte litt i periferien.

- Det har kanskje med oppveksten min å gjøre det også. Både trilogien og denne boka er jo plassert i små østlandsbygder som minner om min egen. Og der var mennene ofte ute på hvalfangst hele vinteren. Kom hjem med historier fra spennende steder som Galapagos, som her. Så måtte kvinnene bli selvstendige og sterke, da. Men i denne boka er det jo definitivt en mann som har omsorgsrollen. Skjønt de helbreder på et vis hverandre, barnet og den voksne mannen. Med fortellingens hjelp. Det liker jeg. Det er ikke det at jeg driver med oppbyggelig litteratur, men for meg kan den ikke være destruktiv heller. Jeg tror jo på fortellingen, både på den personlige og den allmenne, som romaner eller eventyr. At den har helbredelse i seg.

Publisert: 09.11.2004
Velg blant 2,6 millioner titler