Intervju Rasmus Reinvang

Rasmus Reinvang er magister i religionshistorie, han har bodd flere år i India, og undervist og skrevet om indisk religionshistorie i inn- og utland. Rasmus Reinvang jobber i dag som EØS-rådgiver i WWF (Verdens Naturfond). Han har stått for utvalget og skrevet det innledende essayet til Shiva: Endeliktets Gud. Jeanette Sky har intervjuet ham.

Paradoksenes gud

 

- Hvem er denne Shiva-skikkelsen?

 Shiva overskrider de rammer og begreper vi mennesker forstår verden ved hjelp av. Han er nærmest en grensesprengende og voldsom kraft. Som guddom kan han virke både paradoksal og merkelig; voldelig og uforutsigbar. Slik sett er han en gudstype vi er lite vant til i vår vestlige tradisjon, hvor det gode og onde er absolutte motsetninger. Shiva rommer tvert i mot begge deler; han representerer hele livet, og forener de motsetninger som finnes i virkeligheten. Mytene forteller om en usikkerhet ved selve tilværelsen, en usikkerhet ved hvor grensene går og hva som skjer når man bryter dem. Og dette rommer jo en sannhet; virkeligheten er uforutsigbar, situasjoner er ikke svart-hvite, og vi har alle såvel gode som mer problematiske sider som må avbalanseres i ett hele. Gjennom Shivas liv og handlinger forteller disse mytene om livets usikkerhet og grunnleggende motsetninger.

 

- Hvordan forholder man seg til en så ubestemmelig guddom?
For enkeltmennesket er det viktigste å erkjenne hvor liten du er i forhold til det dypet og den makten Shiva representerer, og å hengi seg til ham. Men samtidig er han jo hissig og destruktiv uten at man helt forstår hvorfor, og det er ikke så forlokkende ... Shiva forener kjærlighet og hat; lys og mørke. Gjennom mytene om Shivas liv kan vi si at han leter etter en syntese mellom disse ytterpunktene, en leting som mange mennesker nok kan kjenne igjen. Slik sett er det tross alt noe dypt menneskelig ved Shiva.

 

To religiøse tradisjoner

 

- Vi snakker gjerne om hinduismen som en enhetlig religion. Men er dette egentlig riktig?

Hinduismen er en betegnelse eller et sekkebegrep på religion i India. Det er et moderne, vestlig begrep, som indere selv etter hvert kom til å tilegne seg også. Men på mange måter kan vi si at hinduismen i India betegner de som dyrker Vishnu og Shiva. Det er to ulike religiøse tradisjoner, som først i moderne tid har blitt forstått som varianter av én overordnet «hinduisme». Men tradisjonene trekker på mye felles materiale, og vi finner i flere tilfeller den samme myten gjenfortalt med positivt fokus på Vishnu eller Shiva, alt etter om det er vishnu eller shiva-tilhengere som gjenforteller den!

 

- Hva er forskjellen på de to gudene?

 Vishnu er nært knyttet til solen, han betegnes gjerne som opprettholderen i den indiske tradisjonen. Det er han som holder verdensordenen oppe, og som nærer den. Shiva er derimot ødeleggeren, den som bryter verdensordenen fra hverandre og tilintetgjør alt. Han er endeliktets gud. Dette kan kanskje virke destruktivt, men har egentlig en positiv betydning. Vi må se dette i forhold til hvordan skapelse og opprettholdelse av verden generelt tenkes i hinduismen. Alt som blir til er bra i begynnelsen, men degenerer så gradvis. Vi kjenner det fra naturen: En plante blomstrer og er på høyden, for så å visne hen. Til sist må den gå til grunne, slik at noe nytt og livskraftig kan oppstå av mulden den blir til i. Shiva er den som vasker tavlen ren når ting har begynt å degenere; han er den aske som er så fruktbar for jorden. Han er forutsetningen for det nye og gode. Dermed henger det gode og dårlige, det skapende og det ødeleggende sammen.

 

Ødeleggelse og nyskaping

 

- Så ødeleggelse er også knyttet til frelse?

 Ja, i indisk religion tenker man seg at mennesket er fanget i et uendelig kretsløp av gjenfødsler, og at det er fanget gjennom sin uvitenhet. Shiva er i denne sammenheng den gud som river misoppfatninger ned og dermed også båndene til verden. Han har slik kraft til å sette mennesket fri. Enten gjennom meditasjon og askese, eller gjennom tilbedelse.

 

- Det kan synes som om tilbedelsen av Shiva er like mangfoldig som guden selv?

Shiva har vært tilbedt i 3000 år og skriver seg inn i flere tradisjoner. Han er på den ene siden yogienes gud og representerer slik yoga, meditasjon og askese. Han eksemplifiserer den som trekker seg tilbake. I noen tradisjoner heter det her at man kan bli ett med ham, i andre at man bare kommer ham nær.  På den andre siden finner vi en mer teistisk tradisjon hvor Shiva blir tilbedt som en vanlig gud. I denne tradisjonen fokuserer man på ham som faderlig, vennlig og som en ideell ektemann. Han tilbes og gis gaver, osv., og dette er den mer folkelige utgaven av hans tilbedelse. Men selv ikke i den folkelige og teistiske tilbedelsen unnslår man at Shiva faktisk er ødeleggeren og ledsages av en fæl skare av troll, demoner og vampyrer! Intet er svart-hvitt ...

 

Seksualitet og askese

 

- Men han er også en svært seksualisert gud?

 Det seksuelle viser til Shivas grenseoverskridende side. Han er på den ene siden den store meditasjonsmester som kan sitte på toppen av Himalaya i snøstorm i tusen år med full kontroll over alle sanser, helt avklaret. På den andre siden er han også gift, og yogier er ikke normalt gift! Historien om kjærligheten mellom Shiva og hans kone Parvati er ganske spesiell, for også konen var asket. Når disse etter mye om og men endelig slår seg sammen, så elsker de så hele verden skjelver, og gudene må finne på triks for å stoppe dem! Her får vi dermed det omvendte utslaget av hans grenseoverskridelse. På den ene siden den fullkomne askese, på den andre siden den altoppslukende seksualitet. Kanskje ligger det noe essensielt her. For å være den største elsker, som han er i myten om ham og Parvati, så må man også mestre sansene. Det dreier seg om å bruke sansene uten å miste kontrollen. Ved først å gå hinsides det seksuelle gjennom askese og meditasjon, kan han også gå helt inn i den uten å fanges. Shiva er nært knyttet til tantra.

 

- Han kan virke som en svært mandig gud, gjennom det seksuelle og ikke minst ved at han tilbes gjennom en linga?

Shiva er en mannlig gud, men representerer også noe annet, noe voldsomt, en kraft. Det er en dobbelthet ved ham her. Han har mange barn, men har ikke skapt noen av dem selv. Er han da egentlig en mann? Han tilbes som en linga, altså et mannlig kjønnsorgan. Men mytene forteller også hvordan han kastrerer seg selv, noe som peker i retning av det aseksuelle. Dypest sett er Shiva det absolutte. Han er den verdensgrunn alt oppstår fra og som alt går til grunne i. Parvati tolkes ofte som et aspekt ved Shiva. Shiva er slik halvt mann og halvt kvinne, og man avbilder han ofte delt i en mannlig og kvinnelig halvdel! Shiva er hinsides de menneskelige bildene vi prøver å fange ham inn med, inklusive begrepet kjønn.

 

- Men er dette en gud som først og fremst henvender seg til menn?

Nei, blant dikterhelgenene finner vi også enkelte kvinner. En av disse er tatt med i dette utvalget, og her finner vi Shiva fremstilt som hennes ektemann, gjennom en ekstatisk og radikal diktning. Dikterhelgenene tilhørte bhaktibevegelsen som både var en reformbevegelse, men også en bevegelse i hengivenhet til Gud. Den kunne være svært radikal og likestilte alle tilbedere uavhengig av kjønn, kaste og status. Vi finner flere kvinnelige dikterhelgener i denne tradisjonen, noe som er uhørt i forhold til den vediske tradisjonen i India. Det er nettopp dikterhelgenes lovprisninger av Shiva som kanskje har hatt den største gjennomslagskraft i den folkelige shivaismen.

 

- Hvor utbredt er disse tekstene i dag? 

Dette er allment kjente tekster, myter og fortellinger som er kjent av både barn og voksne. Mens de filosofiske tekstene er mest for de lærde og er forfattet på sanskrit, er helgendiktningen en del av en folkelig tradisjon, som også er forfattet på sør-indisk språk.

Dette er en rik religiøs tradisjon, og det er faktisk første gang vi får en slik samling i Norden. Shivaismen er en av de største religiøse tradisjoner i verden, med rundt en halv milliard tilhengere. Og uvant for oss: Shivaismen gir oss kjennskap til en guddom som gir seg fullt og helt til livet på både godt og ondt. Kanskje også vi kan lære noe av det?  

Publisert: 30.12.2004