Forfatteren med noe på hjertet

Forventningspresset har ikke tynget Johan Harstad. Han hadde så mye som måtte ut.

Johan Harstad portrettert av Marius Aronsen, desksjef i Bokklubben

Johan Harstad har utgitt to bøker før årets roman. Landets kritikere møtte begge med store ovasjoner. En anmelder mente at novellesamlinga Ambulanse inneholdt det som alltid er til stede hos dem som skriver "ekte og sann litteratur". I begrunnelsen fra juryen som ga
ham Bjørnsonstipendet i 2003 heter det at de allerede fra første bok hadde sett "en forfatter som virkelig hadde noe på hjertet, uavhengig av enhver trend eller litterær mote". Andre har gratulert det norske språket med en ny forfatter. Det er kraftige uttalelser, og det var grunn til å frykte at den unge lovende skulle slite under forventningspresset.

"Det er mer sinne i romanen
enn i det jeg har skrevet før
- en stillferdig form for sinne."

Havet, døden og kjærligheten
- Jeg vet at preferanser skifter. Det du liker én gang, liker du kanskje to ganger også, men så kan det endre seg. Men jeg vet at jeg har skrevet en god bok, jeg er fornøyd. Harstad stikker også hodet litt fram. På baksiden av omslaget står ordene "død", "hav" og "kjærlighet".

- Det er store ord, men det er en ganske enkel bok, og mine intensjoner kan fort misforstås. Selv om romanen er lang, er den ikke et forsøk på å skrive den store norske romanen, kanskje den store færøyske. Etter å ha jobbet i en strengere novelleform, var det ekstremt befriende å la hovedpersonen snakke så mye han vil. Mattias forteller endelig om sitt liv, etter å ha vært stille i femti år.

Organiske bøker og håndholdt kamera
Det er lett å få Johan Harstad i tale om skriving. Han legger ivrig ut om hvordan han ser på fortellingen om Mattias som en organisk bok, den er i vekst, som et gartneri i seg sjøl. Han forteller at han tenker film når han skriver, at kameraet var låst på et stativ og handlingsforløpet under streng regi i hans forrige bok. Denne gangen er det friere følelse der kameraet villig følger hovedpersonens krumspring, mener Harstad, og sammenligner med den håndholdte kameraføringen i "Breaking the Waves", der naturen også får utfolde seg i historien.

Buzz Aldrin , hvor ble det av deg i alt mylderet? har scener som garantert vil danne levende bilder i leserens hode. Tenk deg når sytten år gamle Mattias, utkledd som sin helt, den evige toeren Buzz Aldrin, går på scenen på en skolefest, åpner visiret på sin hjemmelagde romdrakt og synger ut med den flotteste stemmen noen har hørt. Så vipper han visiret på plass og forsvinner. Men på grunn av dette er han ikke lenger usynlig, og jenta han er forelsket i, blir kjæresten hans. Dette er Mattias' store øyeblikk. Likevel erindrer han det som noe han "aldri skulle ha gjort".

- Det skjer mye som Mattias ikke ville vært igjennom. Hvis han kunne valgt, ville han stått i ro. Han ville gjort seg ferdig med skolen, blitt gartner, levd et stille liv. Et tryggere liv. Jeg skjønner at samboeren hans forlater ham. Hans ønske om anonymitet glir over i psykiatrien. Det er godt å skrive om en som forflytter humøret sitt så raskt, det blir som en tur i en berg- og dalbane. Det føltes som en ekstremsport å følge ham.

Snart sint
På Forfatterforeningens årsmøte i 2003 fortalte Johan Harstad hele forsamlingen at det var mye han elsket ved litteraturen, samtidig var det ting han ikke kunne klare ved enkelte bøker, men at han i det store og hele var fornøyd med sin litterære tilværelse. Han avsluttet med foredraget med: "Kanskje blir jeg sint snart."

- Det føles som om det var veldig lenge siden. Men det er mer sinne i romanen enn i det jeg har skrevet før - en stillferdig form for sinne. Det er en aggresjon rettet mot at vi ikke kan godta at ikke alle vil bli berømte. Og med en gang folk er alene, kaller vi dem ensomme.

Harstad selv blir neppe alene eller ensom dette året. Da han var på oppløpssiden i arbeidet med den nye romanen, plasserte Dagbladet ham i gruppen med "folka som gjelder i 2005". Selv ikke det vippet Harstad av pinnen.

- Jeg var så godt som ferdig med boka, det gjensto bare litt pussing. Jeg ble glad for at noen har tro. Det er interessant, men også litt ubehagelig å bli satt inn i en slik sammenheng. Jeg hadde vel
ønsket å være litt i bakgrunnen og la boka få fokuset. Den tida jeg drev og intervjuet meg sjøl, syntes jeg at jeg svarte så bra. Det er ikke alltid slik lenger.