Inuits pakt med naturkreftene

Hver gang menneskene gjør noe de ikke skal, blir gjerningene deres til urenheter som treffer Havets Mor i ansiktet der hun sitter på briksen i huset sitt på havbunnen. De filtrer seg inn i håret hennes, og ansiktet hovner opp. Da stenger hun alle sjødyrene inne, så menneskene ikke kan jakte på dem. Det betyr dårlige tider på Grønland.

Tor Åge Bringsværd intervjuet av Tove Valmot

Slik måtte det forholde seg når jakten sviktet, mente grønlenderne - inuit - en gang i tiden. Da måtte boplassens  åndemaner legge ut på åndereise ned til havets herskerinne for å gre håret hennes og rense ansiktet hennes for urenhetene. Først da ville hun slippe sel, hval og hvalross ut igjen, og inuit kunne fangste og overleve nok en lang arktisk vinter.

- Havkvinnen har ingen fingre, så hun kan ikke gre seg selv, forklarer Tor Åge Bringsværd, som har valgt ut tekstene i Inuit: Myter og sagn fra Grønland.

- Havkvinnen var opprinnelig et foreldreløst barn som ingen ville forsørge og som derfor ble kastet ut av båten. Da hun ikke ville slippe taket i båtripa, hogg styrmannen av henne fingrene. Hun sank ned i dypet, og der hersker hun siden over alle sjødyr.

Verdens balansegang
Grønlandske myter er en gammel kjærlighetshistorie for Tor Åge Bringsværd: - Som 12-13-åring kom jeg over en bok med inuittiske sagn samlet av den danske oppdageren Knud Rasmussen. Siden har jeg alltid vendt tilbake til dem.

Nå blir endelig et bredt utvalg fra denne myteskatten tilgjengelig på norsk i Verdens Hellige Skrifter. Inuit gir et betagende bilde av den eksotiske, men også jordnære religionen til et folk som har levd under noen av verdens tøffeste livsbetingelser. Her er sagn og eventyr fra både Øst- og Vest-Grønland, og også noen med opprinnelse blant inuit i Alaska; Grønland har opplevd flere innvandringsbølger vestfra.

- Det mest karakteristiske er det tette forholdet mellom mennesker og dyr, sier Bringsværd. - Sjelen kan vandre fra menneske til dyr, en mann tar en rev til kone, en pike kan være et dyrs sjel - som i "Hvalens sjel og dens brennende hjerte", en av de vakreste fortellingene jeg vet om.

- Fangstdyrene blir ikke drept, de lar seg drepe. Om det gjøres på den rette måten, kan de gjenoppstå. Jakten får et preg av høytid. Det er illustrerende for grønlendernes oppfatning av naturen: Dyrene kommer til syne om sommeren, og blir borte om vinteren. Jegeren må ta hensyn til årstidene som skifter. Alt griper inn i hverandre i et evig vekselspill. Slik holder verden seg i likevekt. Inuit har et eget begrep for denne likevekten - de kalte den silap ingerlasia, verdens balansegang.

Møtte kulturen med respekt
Ironisk nok var det representanter for kolonimakten Danmark som sørget for at inuittiske sagn og myter ble nedtegnet. Den første som for alvor fattet interesse for grønlendernes gamle kultur, var den danske inspektøren for Syd-Grønland, geologen Hinrich Johannes Rink. Han samlet over 300 myter fra Vest-Grønland på midten av 1800-tallet. Men ingen har betydd mer for forståelsen av det gamle Grønland enn danskenes verdensberømte eventyrer Knud Rasmussen. Han var født og oppvokst i Ilulíssat (Jakobshavn), snakket både inuittisk og dansk og hadde selv inuitblod i slekten. En oppdager etter Bringsværds hjerte:

- Han var ikke som Nansen og Amundsen som alltid måtte komme først. Knud Rasmussen reiste langsomt, slo seg ned, vant menneskenes tillit, deltok i deres hverdagsliv og fester og skrev ned sangene og fortellingene deres. Slik sett var grønlenderne heldige.

Tradisjonssamlerne var aldri nedlatende overfor inuit, de møtte kulturen med genuin interesse og respekt. Det er mer enn man kan si om den norske "Grønlands apostel", Hans Egede, som på 1700-tallet fikk både danskekongen og bergenske kjøpmenn med seg på et kombinert misjons-, handels- og hvalfangstprosjekt. For Egedes vedkommende dreide det seg mest om å finne og frelse eventuelle etterkommere etter Eirik Raude og de andre islandske bosetterne som kom til Grønland rett før år 1000. Han var ikke fullt så opptatt av de innfødtes frelse.

En av fordelene med Egedes misjonering var imidlertid at de fire evangeliene ble oversatt til grønlandsk så tidlig som i 1744, slik at språket - den fremste kulturbæreren et folk har - ble bevart og ble et skriftspråk. Bare få år senere forelå også den første grønlandske ordboken og en grammatikk.

- Selv om mytene og sagnene ble nedtegnet på dansk, kom mange av dem tidlig i tospråklig utgave, sier Bringsværd.

Helvete finnes ikke
Kanskje er de tøffe livsvilkårene noe av årsaken til at det ikke finnes noe helvete i grønlandsk mytologi? I stedet finnes det to dødsriker hvor det er godt å være, himmelen og underverdenen dypt under havet.

- Aller best er det nok å komme til underverdenen, sier Bringsværd. - Der befinner jo alle sjødyrene seg. I himmelen må man nøye seg med å spise bær og ravner. Noen skapermyte finnes heller ikke i tradisjonen. Verden har egentlig alltid eksistert, den var bare litt annerledes før.

Religionen var ganske pragmatisk: Man forestilte seg at menneskene levde evig, og at det i urtiden ikke fantes lys. Etter hvert ble jorden overfylt. Så når en gammel kone i en av mytene sier at "vi vil ha både lys og død" - ja, så blir det slik!

Bekjemper de farlige kreftene
I de fleste andre religioner ber man en god makt om å beskytte seg mot det onde. - Hos inuit er det de farlige kreftene som bekjempes, ofres til og manipuleres, sier Bringsværd. - Det gode behøver man ikke gjøre noe med, det bare er der.

Hverdagen var full av tabuer og leveregler - som at man aldri måtte dra på jakt i skitne klær, eller enda verre, i klærne til en avdød.

- Til en viss grad kunne man beskytte seg selv ved hjelp av amuletter og trylleformularer. Men på boplassen var det den lokale angakkoq - åndemaneren - som hadde som oppgave å se de skjulte sammenhengene i tilværelsen og å sørge for at alt fortsetter å være "som det skal".

- Det var også åndemaneren som måtte trå til hvis noen fikk sendt en tupilak mot seg. - En tupilak var et slags kunstig ulykkesdyr som fikk liv ved å sutte på kjønnsorganet til den som skapte den. Noe farligere fantes ikke, sier Bringsværd og rister litt på hodet av at tupilak i dag er navnet på en kjede av grønlandske suvenirbutikker.

Flere av sagnene handler om strabasiøse åndereiser. Slike reiser foregikk innendørs og i mørke, der åndemaneren sitter bakbundet på gulvet mens trommene buldrer og huset fylles av merkelige lyder. Reisen kunne gå helt til månen. Månemannen og havkvinnen er det nærmeste man kommer guder i grønlandsk mytologi. Månen kikker ned på boplassene gjennom en luke i himmelen og overvåker fangstritualer og taburegler. Også han kan holde fangstdyrene tilbake, eller sende store tidevannsbølger. Men man kan også møte ham som en stor jeger nede på jorden.

Muntlig tradisjon
De grønlandske mytene er en lang tradisjon av muntlige overleveringer, og de er vanskelige å tidfeste. De eldste spor av mennesker på Grønland er om lag 4500 år gamle. I noen av sagnene omtales også feidene med de norrøne bosetterne, og feidene nevnes også i Historia Norvegiae fra 1200-tallet. I andre sagn er innflytelsen fra kristendommen påtagelig.

- Alle kunne disse historiene. Å fortelle sagn var også en måte å slå tiden i hjel på. Søvnen ble ansett for å være den beste tidtrøyten i den lange arktiske vinternatten, og nettopp derfor gjaldt det ofte å dysse tilhørerne i søvn. Et annet og mer omtalt tidsfordriv om vinteren var den såkalte lampeslukningsleken, der vertskap og gjester kunne finne seg en seksualpartner i mørket og la det gå fritt og orgiastisk for seg. Gavmildhet var også religiøs plikt! Men inuit avholdt også store fester i den lyse årstiden, der de kunne møtes og dyrke felles kultur og tradisjoner.

Og Tor Åge Bringsværds favoritt blant sagnene han har valgt ut?

- Det må være sagnet om den skumle kjerringa Nalikkatseeq som bor på veien til månen. Hun danser og gjør seg til for gjestene sine og venter bare på at de skal begynne å smile. Når det begynner å rykke i munnvikene deres, eter hun lungene deres!

 

Publisert: 28.04.2006
Velg blant 2,6 millioner titler