Arne Ruste

HATE-DØDEN-DIKTET

Med døden til følge

Det kan vel saktens hende
en lummer sensommerdag
når fukten driver tett i tunge
trekroner, at man tar seg i å lengte
til fargeseparasjonens plutselige
morgen av glass og den frostforklarete
himmelen innunder løvfall, men om døden
er det bare én ting å si: Jeg kan ikke
fordra den! Rett ut sagt:
Jeg hater døden, som alltid
snoker rundt i knoklene mine
og dag for dag gjør meg hjemløs.
Som inkluderer min elskede
i sitt hemmelige arkiv, og som
fra fødselsøyeblikket gjør barn
og sorg til synonymer.
Døden som tar
mine kjæreste venner bit for bit.
Døden som snapper motstanderen
av brettet og dømmer remis.
Døden som ugreier
alle resonnementer så alt til sist
er like gyldig.
Den evinnelige tausheten.
Døden, den eneste nihilist.
Mortus nihil est.
Døden er ingen.
Din frihet til å velge er valget
av ingen.
Å forsone seg med døden er forsoning
med ingen.
Jeg hater døden
fordi hver bevegelse, hver
forflytning,
hver livsforsterkende saltomortale
er en tributt til døden. Hvert minutt
jeg lever
og overmanner mismot,
overvinner ingen,
er en seier over døden
i det lille formatet, vissheten
om at ingen vinner til slutt -
én til tausheten
én til siste ord

Velg blant 2,6 millioner titler