Dass og begjær

Suksessen med Wonderboy har gitt Henrik H. Langeland mot til å skrive en roman om forsvunne Peter Dass-manuskripter og en håpløst forelsket litteraturprofessor.

Henrik Langeland intervjuet av Joachim Førsund

- Altså, sier Langeland og ler kort og nesten unnskyldende. - Denne eldre-mannlig-professor-forelsker-seg-i-ungvakker-studine-tematikken er jo ikke direkte ukjent i litteraturen. Kanskje er det derfor jeg grep tak i den. For å gjøre noe nytt og originalt med den. Og så må jeg jo si, etter ti år på Blindern og andre europeiske universiteter, at den fascinerer meg. Den blandingen av fysisk og platonisk tiltrekning mellom professor og student. Den er gåtefull, rett og slett.

- Hva mener du?

- Jeg forstår meg ikke på den. Jeg ser den, jeg erkjenner den, men jeg forstår den ikke.

Det har gått fire år siden Henrik H. Langeland fra Oslo ble en litterær sensasjon med sin nøkkelroman om norsk finansvirkelighet, Wonderboy. Nå sitter han her igjen, en doktorgrad og et giftermål seinere, med en ny tjukk bok om norsk samfunnsliv, denne gang lagt til kulturverdenen og akademia.

Foto: Trond Isaksen- Ideen forrige gang var å tegne et bilde av det norske næringslivet anno 2000, med turbokapitalismen som fremste kjennetegn. Nå har jeg villet tegne et bilde av norsk kulturliv 2007, som er preget av et slags vemod, en resignasjon.

- Hvorfor det?

- De er marginalisert, de er overkjørt av andre krefter i samfunnet. Romanfiguren Francis Meyer er en av Norges fremste litteraturprofessorer. Han bor mellom Lars Saabye Christensen og Fredrik Skavlan på Vindern, to samfunnsaktører som har den posisjonen han selv ville hatt på 1950-tallet.

Henrik er rastløs her han sitter, ved et kafébord i Gamle Oslo, en kort spasertur fra det urbane landsbylivet i Kampen Hageby. Boka har ikke møtt leserne sine ennå.

- Det er ikke bare enkelt å vente på reaksjonene, det må jeg innrømme, sier han. - Jeg er usikker. Spent. Det er mye verre nå enn forrige gang.

- Hvorfor det?

- Den gangen var det ingenting å tape. Vi trykket opp et opplag på to og et halvt tusen av Wonderboy, og det mente forlaget var tilstrekkelig. Jeg husker jeg hadde gjort et kjapt overslag og funnet ut at det var 4500 mennesker i det som kunne kalles medienorge. Med andre ord ville 4500 solgte bøker være det maksimale. For det fantes ikke noe marked utover det. Trodde jeg. Nå er den solgt i 110 000 eksemplarer.
Henrik trekker på skuldrene.

- Men, sier han. - Alle vet jo at det går sånn: Han lager en bølgebevegelse med høyrehånden. - Lars Saabye Christensen solgte ikke like mye av de første par bøkene etter Beatles. Jeg har ingen urealistiske forventninger. Samtidig er jeg trygg på at jeg er blitt en bedre forfatter på disse fire årene. Og jeg tror Francis Meyers lidenskap er en bedre roman enn Wonderboy, både handlingsmessig og språkmessig. Dessuten jeg har jo strenge og konstruktive redaktører, og så har jeg kjørt fokusgrupper gjennom vinteren ...

- Fokusgrupper?

- Ja.

- Er ikke fokusgrupper sånt Diplom-Is bruker hvis de skal lansere en ny saft-is?

- Jo, forsåvidt. Og Hollywood-produsenter, når de lurer på om en film fungerer for et stort publikum. Sånn tenkte jeg også. Jeg fikk en gruppe vanlige, oppegående boklesere til å lese boka da den var mer eller mindre ferdigskrevet. Hva er bra? Hva er ikke så bra? Jeg ba om spontanreaksjoner, ikke analyser. Det var ikke mer komplisert enn det.

- Du skriver med andre ord ikke for deg selv?

- Nei. De som sier at de ikke bryr seg om leseren, koketterer. Bøker utgis for at de skal leses. Ikke nødvendigvis av mange. Man kan skrive poesi for et publikum på femti mennesker, men man skriver for dem, ikke for seg selv.

Egentlig skulle han ikke skrive Francis Meyers lidenskap. Men våren 2003 fortalte en professor på Blindern om et besynderlig manuskriptfunn han var blitt involvert i. Den historien nærmest skrek etter å bli utviklet til en roman. Den  hadde alt; spenning konflikt, maktspill, lidenskap, nederlag og triumf. Og plutselig hadde ballen begynt å rulle.

- En så kompleks spenningshistorie krever mye forarbeid.

Han begynner å forklare, dels verbalt, dels med hendene. Om hvordan han noterer scener på post it-lapper. Om hvordan han skriver dem ut og organiserer dem. Totalt ble det 193 post it-lapper. 193 scener som måtte finne sin rekkefølge. En lapp om professorens tur til hytta i Kragerø, inn her. En hjerteskjærende krangel mellom studenten Nadia og professoren Francis, inn der. En pensumrelatert konflikt på institutt for litteraturvitenskap, inn der.

- En tredel av arbeidet er skriving. To tredeler er stukturering, sier Henrik Langeland.

- Har suksessen med Wonderboy forandret deg?

Forfatteren setter seg tilbake i stolen og snart smiler han. - Nå kunne jeg selvsagt svart følgende, sier han: "Dette kjendislivet har gitt meg et par eksklusive orgier, men sett bort fra det, er tilværelsen stort sett den samme." Henrik ler som en guttunge bak de smale brillene.

- Det er bare et Bret Easton Ellis-sitat, altså, sier han.- Men hvis jeg skal svare litt alvorlig på spørsmålet, så er nok svaret ja. Jeg har vært preget av berømmelsen i kjølvannet av Wonderboy. Jeg har ikke vært noe særlig flink til å takle den. Å forholde seg uanfektet til medieoppmerksomhet er mer krevende enn man skulle tro. Og det er et vanskelig sosialt utgangspunkt; det er noe uekte ved det, og jeg tar meg selv i å se meg selv utenfra hele tiden. Men samtidig, sier Henrik Langeland og blir sittende og tenke litt.

- Samtidig har Wonderboy gitt meg en trygghet som forfatter. Jeg har forstått at dette med å skrive realistisk samtidslitteratur, er noe jeg har fått et visst grep om.

 

Publisert: 18.07.2007
Velg blant 2,6 millioner titler