9001689 Nordisk Råds litteraturpris Jeg forbanner tidens elv. Romanen er velskrevet, gripende og helt uunnværlig.]]> "Et stykke prosa av en moden mester" Turid Larsen, Dagsavisen]]> left Presentert av Niels Fredrik Dahl, forfatter
  • Holde fast! Les intervju med Per Petterson
  • 1. kapittel
  • Flere bøker av Per Petterson
  • Det er vanskelig å forestille seg under hvilket press Per Petterson har skrevet sin første roman etter Ut og stjæle hester fra 2003 - fallhøyden er svimlende. Jeg forbanner tidens elv er blitt en sitrende vakker - og hjerteskjærende vond - leseropplevelse.

    To som elsker hverandre
    Ut og stjæle hester er oversatt til 40 språk, har mottatt en rekke høythengende litterære priser over hele verden og solgt i en halv million eksemplarer bare i utlandet og tar for seg det kompliserte forholdet mellom en far og en sønn. I Jeg forbanner tidens elv er det en sønn og en mor som står sentralt, to som elsker hverandre så det gjør vondt, men som er ute av stand til å vise det på en måte som den andre forstår - ja, de forstår det knapt nok selv, de bare avviser hverandre, om og om igjen.

    "Petterson formidler det skjøre og sårbare i en sånn forelskelse så vi forstår at den ikke er i stand til å overleve, så vi forstår at alt skal forsvinne"

    Sviket

    Det er tidlig syttitall og Arvid dropper ut av høyskolen han går på for å ta jobb i industrien som arbeider, slik hundre- eller tusenvis av maoister gjorde det i Norge på den tida. Arvid tenker at han sviker arbeiderklassen, den klassen han faktisk tilhører, ved å skaffe seg en høyere utdannelse, men for Arvids mor - som står ved samlebåndet på Freia - blir sønnens proletarisering selve sviket. Samtidig får Arvid kontakt med den mystiske lyshårete jenta som dukker fram fra bak leskuret på den andre siden, hver gang han står og venter på t-banen hjem fra jobben.

    Alt faller
    I bokas nåtid er det blitt 1989 og tidens elv har vist muskler: Den mystiske jenta orker ikke lenger ekteskapet med Arvid og Arvid orker ikke å være hjemme. Muren faller, ekteskapet faller, Arvid faller og så får han beskjed om at mora har fått kreft og har stukket av, bort fra det Norge hun aldri har likt - og hjem til Danmark, til et forblåst Nord-Jylland i november. Arvid følger etter henne og sier til seg selv at han gjør det for å støtte henne, men er det sånn det forholder seg? Jeg forbanner tidens elv handler også om å ville finne hjem og kanskje være for seint ute.

    Per Pettersons musikalitet som forfatter er så stor at Arvids krise blir beskrevet så nært, så avkledd, nesten flådd - og samtidig så vakkert og skjørt - at det søkker i leseren.

    Skarp og øm presisjon
    Men denne lavmælt brutale boka er også en manifestasjon av flere kjærligheter: forholdet mellom Arvid og hun som skal bli mor til de to jentene hans, er skildret med en presisjon som er både skarp og øm - det er de to elskende mot røkla, de er usårlige og uovervinnelige, og Per Petterson formidler det skjøre og sårbare i en sånn forelskelse så vi forstår at den ikke er i stand til å overleve, så vi forstår at alt skal forsvinne.

    Den nødvendige påpasseligheten
    Det er symptomatisk for Arvid (og også for Per Petterson som forfatter) at det ikke er det spesifikt politiske som er det viktigste for ham når han forsøksvis forlater de intellektuelles rekker og begynner på fabrikken, men lyset og lydene på nattskiftet, selve det manuelle arbeidet, den nødvendige påpasseligheten, det å gjøre en god jobb, reisen til og fra fabrikken. Dette er en annen av bokas kjærlighetsskildringer, men kanskje også den handler om forholdet til mor - kanskje det er sånn at Arvid proletariserer seg for å finne hjem?

    Det er tidlig syttitall og Arvid dropper ut av høyskolen han går på for å ta jobb i industrien som arbeider, slik hundre- eller tusenvis av maoister gjorde det i Norge på den tida. Arvid tenker at han sviker arbeiderklassen, den klassen han faktisk tilhører, ved å skaffe seg en høyere utdannelse, men for Arvids mor - som står ved samlebåndet på Freia - blir sønnens proletarisering selve sviket. Samtidig får Arvid kontakt med den mystiske lyshårete jenta som dukker fram fra bak leskuret på den andre siden, hver gang han står og venter på t-banen hjem fra jobben.

    Alt faller
    I bokas nåtid er det blitt 1989 og tidens elv har vist muskler: Den mystiske jenta orker ikke lenger ekteskapet med Arvid og Arvid orker ikke å være hjemme. Muren faller, ekteskapet faller, Arvid faller og så får han beskjed om at mora har fått kreft og har stukket av, bort fra det Norge hun aldri har likt - og hjem til Danmark, til et forblåst Nord-Jylland i november. Arvid følger etter henne og sier til seg selv at han gjør det for å støtte henne, men er det sånn det forholder seg? Jeg forbanner tidens elv handler også om å ville finne hjem og kanskje være for seint ute.

    Per Pettersons musikalitet som forfatter er så stor at Arvids krise blir beskrevet så nært, så avkledd, nesten flådd - og samtidig så vakkert og skjørt - at det søkker i leseren.

    Skarp og øm presisjon
    Men denne lavmælt brutale boka er også en manifestasjon av flere kjærligheter: forholdet mellom Arvid og hun som skal bli mor til de to jentene hans, er skildret med en presisjon som er både skarp og øm - det er de to elskende mot røkla, de er usårlige og uovervinnelige, og Per Petterson formidler det skjøre og sårbare i en sånn forelskelse så vi forstår at den ikke er i stand til å overleve, så vi forstår at alt skal forsvinne.

    Den nødvendige påpasseligheten
    Det er symptomatisk for Arvid (og også for Per Petterson som forfatter) at det ikke er det spesifikt politiske som er det viktigste for ham når han forsøksvis forlater de intellektuelles rekker og begynner på fabrikken, men lyset og lydene på nattskiftet, selve det manuelle arbeidet, den nødvendige påpasseligheten, det å gjøre en god jobb, reisen til og fra fabrikken. Dette er en annen av bokas kjærlighetsskildringer, men kanskje også den handler om forholdet til mor - kanskje det er sånn at Arvid proletariserer seg for å finne hjem?

    Trekker landskapet med seg
    Og så er det landskapet. Petterson gjør landskapet til en av bokas hovedpersoner og det fortoner seg nesten som Arvid trekker landskapet med seg der han kommer, som om de er ett. Jeg forbanner tidens elv kan også leses som en ubetinget  kjærlighetserklæring til Oslos østkant. Ubetinget fordi forfatteren ikke dveler ved de idylliske, gamle arbeiderstrøkene som så ofte blir besunget - men i stedet løfter fram bymessige stebarn, som t-banestasjoner og asfalterte plasser knuste av tungtrafikk. En vakrere skildring av det tidvis ødslige urbane landskapet, tror jeg ikke jeg har lest.

    Tittelen Jeg forbanner tidens elv er en linje fra et dikt av Mao - og har selvfølgelig en rolle i skildringen av Arvids politiske engasjement - men det er også sånn at vi formelig kan kjenne hvordan tidens elv kverner og maler Arvid i stumper og stykker, slik Per Pettersons prosa i denne boka også er en elv, en strøm det er umulig å verge seg mot. Jeg synes dette er en mesterlig bok.

    Niels Fredrik Dahl er forfatter. Siste romaner: På vei til en venn (2002) og I fjor sommer (2003).

    ]]> servlet/VisBildeServlet?bildeId=340046 vis_nedtelling 3138239 25.09.2008 'Lavmælt roman om livets innerste mysterier' Fredrik Wandrup, Dagbladet http://www.dagbladet.no/kultur/2008/09/24/547910.html 'Et stykke prosa av en moden mester' Turid Larsen, Dagsavisen http://www.dagsavisen.no/kultur/boker/article370288.ece 5 VG