Meny
 
Velg blant 2,6 millioner titler

Ironi og utopi

Ulrich - "hvis efternavn av hensyn til hans far skal forbli ukjent" - er 32 år da han i 1913 kan se tilbake på tre mislykkede forsøk på å bli en betydelig mann; som offiser, som ingeniør og som matematiker. Han innser at det som betyr mest, er ikke det middelmådige virkelige, det som har hendt, men det mulige, det som "kunne, skulle eller burde hende".

Han bestemmer seg for å "ta ett års ferie fra sitt liv for å finne en passende anvendelse for sine evner", og fra sin tilskuerposisjon reflekterer han over samtidens strømninger og motsetninger, slik de trer frem i Kakania - en stat i Europa på vei mot  sammenbruddet.
   Ulrich er et "mulighetsmenneske". Han nekter å la seg låse fast i bestemte holdninger, han vil holde alle muligheter åpne. Han avviser ferdige mønstre og roller som samfunnet tvinger menneskene inn i: Han er Mannen uten egenskaper.

Ole Michael Selberg om Mannen uten egenskaper
Av Tove Valmot

En roman eller et gigantisk essay? En vittig, underholdende og ironisk roman eller en intellektuell, kulturell og sosial analyse av et samfunn i oppløsning?

- Det finnes ingen annen roman hvor tenkning har så stor plass, har den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera sagt - men han tilføyer at Robert Musil er en stor tenker bare som romanforfatter! sier Ole Michael Selberg, som har oversatt Musils mursteinsroman til norsk og skrevet det innledende essayet til Verdensbibliotekets utgave.

- Det riktigste er kanskje å si at Mannen uten egenskaper tilstreber en syntese av det essayistiske og det episke, med klar overvekt av det førstnevnte. Refleksjon er foretrukket fremfor handling, og selv om handlingen ikke bryter med vanlig fortellemåte, trekkes fiksjonens "virkelighet" stadig i tvil.

Allerede i første kapittel i Mannen uten egenskaper anslås tonen: Etter en meteorologisk redegjørelse om et lavtrykk i Atlanteren på vei østover, isotermer og isoterer, middeltemperaturer og luftfuktighet slår fortelleren fast at det, "kort sagt", var "en smukk augustdag i 1913". Et utmerket eksempel på at boken, uansett hvilken sjanger man nå vil plassere den i, ikke minst er morsom. Om mange av Musils spark til sin samtids "menn og kvinner med egenskaper" muligens er spilt på nåtidens lesere, kan man more seg over hans språklige vidd og over kapitler som "Storforfatteren, sett bakfra" og "Storforfatteren, sett forfra". Modellen for storforfatteren skal ifølge Selberg være Thomas Mann, hvis berømmelse Musil hadde et anstrengt forhold til. Mann på sin side var generøs overfor Musil og roste og støttet ham alltid.

- I de to første delene av boken er det ironien som dominerer, sier Ole Michael Selberg. Den er en integrert del av romanen: - Ulrichs ironi er et middel i hans bestrebelse på å innfange den moderne verden og kle den i ord, og å overvinne dens ufullkommenhet. Musils lange setninger, som avgjort krever en del av leseren, har Ole Michael Selberg ønsket å bevare i sin oversettelse: - Ironien blir borte hvis man ikke følger språket. Musil er ikke interessert i språklig briljans for briljansens skyld. Han er opptatt av å være presis, han leter etter den nøyaktige formuleringen av en tanke. Han bruker ikke mange fremmedord og er ikke redd for å bruke samme ord flere ganger, dersom dette er det mest treffende.

- Kakania var Musils navn på Østerrike-Ungarn, som altså var både "kaiserlich (i Østerrike) und königlich (i Ungarn)", forkortet "k.u.k", forteller Selberg. - Nå var ikke Musil spesielt opptatt av realia, og Kakania er bare delvis modellert etter dobbeltmonarkiet. Kakania er rett og slett prototypen på den moderne verden - en verden som tross all ytre aktivitet i virkeligheten går på tomgang. Vel i gang med sitt nye liv mottar Ulrich et brev fra sin far, som synes det får være måte på lediggang. Slik har det seg at Ulrich i romanens annen del får en stilling som sekretær for den eiendommelige "Parallellaksjonen". Saken er nemlig den at man i Tyskland allerede er i full gang med å forberede feiringen av keiser Wilhelms 30-årsjubileum i 1918; da kan kakanierne ikke være dårligere når deres egen keiser Franz Joseph feirer 70-årsjubileum som regent samme år.

- Kakanierne vil ta luven fra prøysserne først og fremst ved sin kulturelle overlegenhet. På andre områder er det dessverre ikke lett for dem å hamle opp med materialistene i nord, sier Selberg. - Ulrichs oppgave blir å bearbeide de mer eller mindre bisarre forslagene til måter å markere jubileet på som strømmer inn fra allmennheten. Året før første verdenskrig bryter løs, er det altså slikt de toneangivende kretsene i Wien sysler med.

- Lederen for Parallellaksjonen er en forbenet, enfoldig aristokrat, grev Leinsdorf, og rundt ham grupperer det seg politikere og embetsmenn, verdensdamer og skjønnånder - alle mennesker som er slaver under sine "egenskaper", det vil si de rollene og funksjonene som samfunnet har tildelt dem, forteller Selberg.

-  Aksjonens sammenkomster holdes i salongene til den sjelfulle Ermelinda Tuzzi, som Ulrich ironisk kaller Diotima etter prestinnen i Platons Symposion, og hennes mann departementsbyråkraten. Blant andre medlemmer er den tyske finansmagnaten og suksesskribenten, "storforfatteren" Paul Arnheim, som har et godt øye til Diotima.

- Det er ingen hemmelighet at Musil brukte levende modeller til mange av personene; Thomas Mann, som nevnt, og Ulrich-skikkelsen låner mange trekk fra sin opphavsmann. En spesiell rolle spiller seksualmorderen Moosbrugger som er modellert etter en av samtidens kjente drapsmenn: - Ulrich og Moosbrugger møtes aldri, men på mange måter kan han oppfattes som Ulrichs mørke bror. Blant andre sentrale romanpersoner er den labile og sterkt Nietzsche-påvirkede Clarisse, som etter hvert tipper over i galskapen:

-  Clarisses replikker er i stor grad rene Nietzsche-sitater. Musil var sterkt påvirket av Nietzsche, som han hadde lest i sin ungdom og fattet en livslang interesse for. Nesten alle personene i boken har lest og siterer Nietzsche, og det er åpenbart at Nietzsche har stått fadder til Ulrich-skikkelsen, "det potensielle menneske", som er summen av alle slags muligheter og derfor ikke har noen faste egenskaper, sier Selberg.

I romanens tredje del er tonen en helt annen: Når faren dør, møter Ulrich igjen sin søster Agathe, som han ikke har sett på mange år. - I henne gjenfinner han sin "tapte tvilling", sitt lyse speilbilde. Gjensynet markerer et vendepunkt i romanen, også språklig; ironien viker for utopien. Den dype identifikasjonen som oppstår mellom søsknene, dominerer nå beretningen helt. Ulrich og Agathe trekker seg mer og mer tilbake fra verden. Sammen forsøker de å realisere det romanen kaller "den annen tilstand" - å forene rasjonalitet og følelse, noe Ulrich har erfart er en umulighet i den moderne sivilisasjon.

Da Robert Musil brått døde i eksil i Sveits i 1942, sannsynligvis av hjerneslag, var hans magnum opus, som han hadde kjempet med i mer enn 20 år, fortsatt ufullført. Ingenting tydet på at han nærmet seg slutten på romanen: Han etterlot seg et vell av utkast, nye og forkastede varianter, og varianter av varianter av ett og samme kapittel, fragment eller avsnitt, forteller Selberg. - Robert Musil hadde svært vanskelig for å gi fra seg det han hadde skrevet. Når en del av romanen var utgitt, kunne han jo ikke lenger endre teksten, og føringene for fortsettelsen var allerede lagt.

Hans etterlatte verker er ganske få. Og det til tross for at Musils debutroman, Den unge Törless (1906), hadde vært en stor suksess både kommersielt og litterært. Før første verdenskrig ga han i tillegg ut to noveller, og etter krigen to skuespill, en novellesamling og i 1936 en samling essays og skisser med tittelen Nachlass zu Lebzeiten (Fra en levende forfatters efterlatte papirer).

Første del av Mannen uten egenskaper kom ut i 1930. - Den fikk storartet mottagelse av kritikerne, i tyskspråklig litteratur representerte romanen noe helt nytt, men den solgte ikke veldig godt, forteller Selberg. - Til stor skuffelse for forleggeren Rowohlt, som hadde gitt forfatteren regelmessige forskudd for at han skulle kunne arbeide med sitt store verk. Forlaget maste på fortsettelsen av "den gloriøse fiasko", men Musil klarte ikke å "levere varene". Til slutt ble han tvunget til å gi fra seg 38 nye kapitler, som kom ut i 1932-33.

Den økonomiske situasjonen for Musil og hans kone var i mellomtiden blitt svært vanskelig, og hans venner stiftet, først i Berlin og senere i Wien, "Musil-selskap", hvor de forpliktet seg til å yte forfatteren månedlige bidrag for å sikre ham muligheten til å forsette med romanen.

Hitlers anneksjon av Østerrike i 1938 fikk også konsekvenser for Musil: Ekteparet Musil dro i eksil i Sveits - han hadde ingen høy stjerne hos nazistene, og hans kone var jødisk. Bidragene fra Musil-selskapet, som hovedsakelig besto av jøder, opphørte. Trykkingen av en ny del av romanen, 20 kapitler som allerede var satt, ble stoppet. - Antagelig til Musils store lettelse, sier Selberg, det gav ham anledning til å bearbeide kapitlene ytterligere. Mange har stusset over at Robert Musil under annen verdenskrig fremsto som nokså apolitisk. Formodentlig var han så opphengt i sitt verk at det overskygget det meste. Men nazistene så ikke med blide øyne på Mannen uten egenskaper, det var ikke en roman man hadde bruk for i det nye Tyskland. Da Musil døde, gav det tyske propagandaministeret beskjed om at hans død ikke måtte omtales.

Robert Musil var selv aldri i tvil om sin egen betydning som forfatter. - Hans yngre landsmann, forfatteren Elias Canetti, bemerker i sine erindringer at Musil overhodet ikke følte seg beskjemmet over å motta understøttelse fra Musil-selskapet. Tvert imot: "Jeg hadde alltid en mistanke om at han betraktet dette Musil-selskapet som en orden. Det var en stor ære å bli opptatt i det."

Musil hadde sterke meninger om andre forfattere. - Han mislikte mange. Hans holdning til Thomas Mann kan vanskelig  karakteriseres som annet enn smålig. Tolstoj, Dostojevski, Stendhal, Rilke, Flaubert og Hamsun var blant dem han satte høyt, mens hans forhold til Sigrid Undset, som han kalte "tante Homer", nærmest kan beskrives som et kjærlighetshat. Da Musil døde, var imidlertid han og hans  ufullførte, svartelistede verk nesten glemt.

- At Mannen uten egenskaper har fått den posisjonen den har i dag, skyldes først og fremst Adolf Frisé, som trakk Musil og hans hovedverk frem i en artikkel i Die Zeit i 1947. I 1949 omtalte Times Literary Supplement Musil som en av de mest ruvende skikkelser i det tyvende århundres europeiske litteratur.

-  Størst betydning for utbredelsen av Mannen uten egenskaper fikk imidlertid Frisés nyutgave av romanen i 1952-57 og senere i 1978, der han har tatt med større partier fra essaysamlingen Nachlass og Musils etterlatte papirer, slik at romanen fremstår mer strukturert og avrundet og atskillig mer leservennlig. Ikke uventet møtte Frisé stor motstand, men tilretteleggelsen skaffet forfatteren mange nye lesere, forteller Selberg, som selv korresponderte med Frisé under arbeidet med den norske oversettelsen og diskuterte utvalget fra Nachlass med ham. I en rundspørring blant tyske kritikere, forfattere og litteraturvitere i 1999 ble Mannen uten egenskaper utpekt til den tyskspråklige litteraturens mest betydelige roman, til og med foran hovedverkene til Thomas Mann.

- Det ville nok ha gledet Robert Musil, sier Ole Michael Selberg.

Publisert: 28.01.2009
Velg blant 2,6 millioner titler