Velg blant 2,6 millioner titler

Fredrik Wandrup intervjuet om Reisen til nattens ende

Da "Reisen til nattens ende" kom ut i Frankrike i 1932, ble den en øyeblikkelig suksess. Å si at den "slo ned som en bombe", er kanskje odiøst, all den tid romanens første del dreier seg om hovedpersonen Bardamus tjeneste som kanonføde ved fronten i 1. verdenskrig. Men det var det som skjedde: 50 000 eksemplarer av romanen ble revet vekk bare på de to første månedene.

Fredrik Wandrup intervjuet av Tove Valmot

- Céline hadde skapt et helt nytt litterært språk. Han gjorde det muntlige språket til litteratur. Rått, realistisk og raljerende beskriver han krigen og avslører det som ble dyrket og heroisert, sier Fredrik Wandrup.

- 1. verdenskrig hadde satt Europa i flammer. Sårene fra krigen var ennå åpne. Her møtte leserne en forfatter som ikke hadde respekt for noe som helst, verken trikoloren, nasjonen eller heroismen.

Latter i skyggen av døden
"Slakteriet lot til sine tider å ha en fornuftig hensikt," tenker Bardamu når en kurér meddeler at en forhatt kvartermester er falt, og kan tenke seg "et partre slyngler til han gjerne skulle ha dyttet foran en granat". I det samme blir hans egen oberst og kureren truffet av en granat, og blodet fra den nå hodeløse kureren bobler ut "som når man koker syltetøy på lav varme".

Célines mørke humor møter leseren allerede på de første sidene. - Latteren holder det uutholdelige på avstand, sier Fredrik Wandrup. - Hos Céline finnes ingen utveier. Tilværelsen er i ferd med å bryte sammen. Det er bare døden som venter. I skyggen av den blir alt meningsløst.

Reise uten håp
I gjørma ved fronten, omgitt av "to millioner sinnssyke helter væpnet til tennene", tenker ikke legestudenten Ferdinand Bardamu på annet enn å komme seg vekk. Han har flaks og blir såret, og etter et opphold på sykehus der Bardamu lærer å spille rollen som krigshelt, reiser han til den franske kolonien Bambola-Bragamance i Afrika. En ny start? Absolutt ikke. Han får arbeid i Nedre Kongos Utsugningskompani.

Selskapets navn sier det meste: - Selv Joseph Conrads roman om Kongo, Mørkets hjerte, blir forsiktig i forhold til Célines drepende avsløringer av menneskeforakten, grådigheten og den sjelelige råttenskapen hos dem som har sett det som sin oppgave å snyte afrikanerne trill rundt, sier Fredrik Wandrup.

Febersyk og på flukt fra handelstasjonen langt inne i jungelen havner Bardamu omsider om bord på et skip til Amerika. Men er det noe bedre der? Franskmannen står ved samlebåndet på bilfabrikken i Detroit og kan kon kludere: "Big business - menneskehetens evige pestbyll". Han vender tilbake til Frankrike og blir etter hvert assistent på et sinnssykehus. De syke der er ikke galere enn de menneskene han har møtt utenfor galehuset.

Liv transformert til litteratur
Louis-Ferdinand Destouches - Céline er hans psevdonym - ble født i 1894, gikk inn i det militære og utdannet seg deretter til lege. Han var soldat under 1. verdenskrig, reiste til Kamerun som handelsmann og besøkte USA som delegat fra Folkeforbundet på 1920-tallet. Da Reisen til nattens ende kom ut, praktiserte han som lege i et av Paris' fattigkvarterer. Uten at vi dermed skal forveksle forfatter med forteller:

- Céline brukte sitt eget liv på en intens måte. Men han benytter også overdrivelsen som virkemiddel, og romanen har surrealistiske og absurde innslag. Reisen foregår både på et mentalt og fysisk plan. Reisen til nattens ende snur oppned på en rekke sjangre - den heroiske krigsromanen, den eksotiske reisefortellingen, som hadde en gullalder i første halvdel av 1900-tallet, og den spanske pikareskromanen, sier Wandrup.

Antisemittiske skrifter
Célines neste roman, Død på kreditt (1936), ble også en suksess. Men i åra 1937-1941 skrev han tre sterkt antisemittiske pamfletter som kom til å ødelegge ryktet hans for alltid.

- Céline er blitt kalt "Frankrikes Hamsun", sier Fredrik Wandrup. Han synes ikke parallellen er god:
- Hamsun dyrket tysk nasjonalisme og nazistisk ideologi. Céline var uttrykt jødehater og bærer et tungt ansvar for sine kompromissløse formuleringer. Men han erklærte seg verken som nazist eller fascist. Han var derimot totalt antiautoritær, en anarkist og en antiimperialist. Etter 2. verdenskrig motsatte Céline seg bestemt alle forsøk på å gi ut pamflettene på nytt.

Mot slutten av krigen flykter Céline fra Paris. Først til grensebyen Sigmaringen, der restene av det franske Vichyregimet hadde søkt tilflukt. Han når omsider Danmark, blir arrestert og fengslet, og får senere asyl: I hjemlandet risikerer han dødsstraff. I Frankrike ble han dømt in absentia for "nasjonalt uverdig opptreden", men fikk amnesti i 1951. Han bosatte seg i Meudon utenfor Paris, arbeidet som lege, og fortsatte å skrive til han døde i 1961.

Påvirket generasjoner
- Céline har nok lest Hamsun, både Sult og Mysterier, sier Fredrik Wandrup. - Enda tydeligere er inspirasjonen fra den franske poesiens store språkfornyer Arthur Rimbaud.

- Selv skulle Celine øve voldsom innflytelse på flere generasjoner forfattere. Norman Mailer, Joseph Heller, Kurt Vonnegut, Charles Bukowski, beat-dikterne, LeClezio, Thomas Bernhard, Günter Grass, Bohumil Hrabal ... Listen er lang, og Wandrup ser også likheter med en rekke norske forfattere, fra Aksel Sandemose til Karl Ove Knausgård.

- I 1958 dro beatdikterne Allen Ginsberg og William Burroughs til Paris for å besøke forbildet: "Vi hilser deg fra Amerika som den største dikteren i Frankrike!" Celine tok uinteressert imot bøkene de overrakte ham og sa han skulle kikke på dem, forteller Fredrik Wandrup. - Han hadde ingen anelse om hvem disse typene var.

 

Publisert: 10.02.2010
Velg blant 2,6 millioner titler