Velg blant 2,6 millioner titler

Bibelens skjulte skrifter

- Apokryf betyr skjult. De apokryfe bøkene er tekster som protestantene ikke regner som en del av Den hellige skrift, sier Dagfinn Rian, som har skrevet det innledende essayet til "Gammeltestamentlige apokryfer" i Verdens Hellige Skrifter.

Dagfinn Rian intervjuet om Gammeltestamentlige apokryfer

- Disse tekstene står på samme teologiske grunn som Det gamle testamente. Sjangrene er de samme: Fromme fortellinger, historieskrivning, profetord, visdomsord, leveregler, religiøse dikt og salmer.

Flere av skriftene er kjent stoff: Fortellingen om Judit som redder jødene ved å drepe hærføreren Holofernes, er et yndet motiv i bildekunsten. Malerier av "Susanna i badet" er inspirert av novellen om en kvinne som urettmessig blir anklaget for utroskap.

- Den apokryfe Andre Makkabeerbok inneholder martyrberetninger som fikk stor betydning for martyridealet i tidlig kristen tid, sier Dagfinn Rian. - I samme skrift finner vi også den bibelske litteraturens eldste klare og utvetydige utsagn om at Gud skapte jorden av intet.

Så hvorfor aksepterte ikke Martin Luther disse tekstene som en del av Det gamle testamente? Hvorfor ble de likevel tatt med i lutherske bibler - og hvorfor forsvant de etter hvert fra norske utgaver?

Nyttige og gode å lese
- De apokryfe bøkene er skrifter som ble til på slutten av gammeltestamentlig tid og begynnelsen av nytestamentlig tid, mellom ca 200 f.Kr og 100 e.Kr. I katolsk tradisjon kalles skriftene De deuterokanoniske bøker. Både den romersk-katolske og de ortodokse kirker regner dem til Det gamle testamente. I den latinske bibelen Vulgata er tekstene spredt blant de andre bøkene.

Luthers begrunnelse er ifølge Dagfinn Rian snarere historisk enn teologisk.

- I renessansen hadde det oppstått en ny interesse for språk. Luther var selv bibeloversetter. Når man begynte å lese bibelutgaver på forskjellige språk, så man jo at de ikke var helt like. Den greske bibelen, Septuaginta - som Hieronymus arbeidet med da han oversatte Bibelen til latin på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet - inneholdt flere gammeltestamentlige tekster enn den jødiske bibelen, forteller Rian. Noen tekster var altså kommet til etter at jødedommens kanoniske skrifter forelå på hebraisk.

- Disse skriftene var forfattet hovedsakelig på gresk i de lærde jødiske miljøene i Palestina og Alexandria og ble tatt med i den greske utgaven av Bibelen - som ble oversatt nettopp i Alexandria. Dermed kunne ikke tekstene være likestilt med Den hellige skrift, hevdet Luther.

- Luther mente imidlertid at bøkene likevel var "nyttige og gode å lese". Både den lutherske og den anglikanske kirke har gitt ut bibler med apokryfene, samlet i en egen avdeling mellom Det gamle og Det nye testamente. Mens de reformerte kirker er blant dem som ikke har villet ha dem med, sier Rian.

- Hvorvidt apokryfene burde inngå i Bibelen, ble også debattert i Norden på slutten av 1800-tallet. Motstanderne fikk støtte av det britiske bibelselskapet, der de skotske presbyterianernes syn hadde vunnet frem. Noe børs og katedral ble det her også; det britiske bibelselskapet ville ikke støtte nye utgaver som inneholdt de apokryfe bøkene. På 1800-tallet ble norske bibler også trykket i Storbritannia og solgt i Norge uten disse skriftene. Den reviderte bibelutgaven fra 1930, som erstattet den fra 1919, kom ut uten apokryfene. Først i 1994 ble de igjen tatt med i en ny bibelutgave, blant annet etter anmodning fra de katolske biskopene i Norge.

Påvirket protestantene
Den manglende kanoniske status til tross: - De apokryfe skriftene har fått et stort nedslag i det protestantiske området, sier Dagfinn Rian, - ikke minst i musikken. Teksten i Händels oratorium Judas Maccabeus er hentet fra Makkabeer-bøkene; Bach - ihuga protestant - brukte tekster fra den apokryfe Siraks bok i begravelseskantaten "Actus tragicus". Det samme gjorde Brahms i Ein deutsches Requiem. I litteraturen er allusjoner til apokryfene tydelige både i Miltons Paradise Lost og i Shakespeares Kjøpmannen i Venedig.

Diskusjonen om de apokryfe bøkenes status startet ikke med reformasjonen. Den er nesten like gammel som kristendommen.

- Da Hieronymus oversatte Bibelen til latin, var han i tvil om de apokryfe bøkene. Augustin mente de skulle være med. Hieronymus var såpass uvillig at han ikke tok seg bryet med å oversette dem på nytt, men redigerte latinske oversettelser som allerede forelå, forteller Dagfinn Rian.

- Den katolske betegnelsen De deuterokanoniske bøker betyr "senere kanoniske" og innebærer at de er opptatt i kanon på et senere tidspunkt enn de andre skriftene i Det gamle testamente. Så de apokryfe skriftene var omdiskutert - helt til konsilet i Trent formelt fastla den romerske-katolske kanon i 1546. Da var apokryfene inkludert.

Publisert: 11.05.2010
Velg blant 2,6 millioner titler