Isbilen kommer

Utdrag fra Unni Lindell: Honningfellen

Hun stirret over på det gule huset på den andre siden av veien. Klatrerosene hadde fått nygrønne blader og  blomsterhodene var i ferd med å springe ut, røde mot den gule veggen. Naboens datter og den småkraftige venninnen hennes med det røde håret hoppet på trampolinen igjen. Stemmene deres gled hysterisk skarpe inn gjennom sprekken  i vinduet. Hun skimtet dem mens de hoppet, opp og ned og opp og ned. Hun så glimtene av dem over og under grenene med de blålilla syrinene. Jentene var kledt i jeans og noen små topper som viste halve magen. At ikke dagens foreldre sørget for at ungene deres gikk skikkelig kledt. Og hvorfor var jentene hjemme midt på dagen? Var skolen allerede slutt for sommeren, eller holdt de ungene hjemme på grunn av det som hadde skjedd med gutten for en uke siden?
Plutselig var lyden der igjen.Vera Mattson holdt den lunkne kaffen et øyeblikk i munnhulen før hun svelget den. Den  irriterende ringingen fra isbilen som nærmet seg, blandet seg med hylingen fra jentene. Pling, plong. Pling, plong. Pling, plong. Så ble det helt stille.
Isbilen kom hver mandag, og den irriterte henne inn i evigheten hver eneste gang. Det var ikke bare det at den monotone lyden gjorde at hun kjente en nærmest fysisk smerte, det var også uroen den skapte. Folk som strømmet til, roping og bråk. Hun var ikke glad i forstyrrelser. Vera Mattson satte kaffekoppen fra seg på bordet med et lite smell og så ned på de tykke fingrene sine. Ting kunne forandre seg i løpet av sekunder.

 

Publisert: 19.07.2007
Velg blant 2,6 millioner titler