Intervju med Ingvild H. Rishøi

Lysten til å juge

Undertegnede var for noen år siden sjefen til den unge og lovende journalisten Ingvild H. Rishøi. Det var ikke bare enkelt.

Av Joachim Førsund

- Kan jeg juge? spurte hun.
- Nei, sa jeg.
- Men ofte så er virkeligheten så kjedelig, sa hun.
- Det hjelper ikke, sa jeg.
- Nei. Det gjør vel ikke det, sa hun.

Det er snart ti år siden. Jeg var Ingvild Hedemann Rishøis overordnede i Dagbladet FREDAG. Ingvild var knapt tjue og den flinkeste featurejournalisten som hadde vært innom redaksjonen på mange år. Hun var én folk snakket om i kantina. Hun unge blonde fra Kjelsås, hun som rødmet så lett. Hun skrev som en gud, fikk folk til å snakke, skildret vanskelige temaer med en påtakelig letthet. Rishøi. Kommer til å bli noe stort. Banna bein. Og ønsket om å juge? Vi tenkte at hun kom til å vokse det av seg.

Tilfeldige sjømenn er ikke å forakte
Foto: Kristin SvorteIngvild H. Rishøi ler. Hun har satt en bolle sjokoladebiter og ei flaske vann på bordet på terrassen på Rødtvet i Groruddalen. Det er gått ni år.

- Jeg husker noe du sa til meg en gang, sier hun. - Du sa at det ikke var sånn at en tilfeldig forbipasserende sjømann til enhver tid var mer interessant enn saken jeg var sendt ut for å skrive.

- Det hadde jeg vel rett i.

- Ja. Men problemet var at jeg ofte syntes at de forbipasserende sjømennene var mer interessante. Jeg hadde jo tenkt å bli forfatter, helt siden barneskolen, egentlig. Men jeg syntes det var flaut. Flaut å skulle bli kunstner, tror jeg. Det funka ikke på Kjelsås. Så da ble jeg journalist, det var liksom det nærmeste jeg kom.

- Begynte du på journalisthøyskolen fordi det var flaut å skulle bli forfatter?

- Nei. Da jeg hadde jobba i Dagbladet ett år, kom avdelingssjefen, Hege Duckert, til meg og sa at jeg måtte ta journalisthøyskolen, eller i det minste jobbe en stund på nyhetsavdelinga.

- Hvorfor det?

- For å lære meg hva saken var, tror jeg.

Ut av skapet
Ingvild tok journalisthøyskolen. Hun tok vikariater i Dagens Næringsliv. Og så, som ferdigutdannet journalist, forlot hun journalistikken. Hun trakk en liten nøkkel ut av et garnnøste, låste opp det store skapet på veggen, tømte det for notatbøker og lapper, puttet dem i en sekk og dro på fjellet og begynte å sortere.

"De eneste jeg var sikker på at kom til å like boka, var i grunnen mamma og lillesøstra mi."

- Det var i det skapet jeg hadde låst inn kjærlighetsdiktene jeg skrev på ungdomsskolen og alt jeg hadde skrevet etterpå. Jeg tok det med meg til Valdres. Til ei hytte uten strøm. Jeg måtte gå på ski til en nabo med utekontakt og stjele strøm av ham. Jeg hadde med termos og sto der med PCen i sekken og ledningen ut.

"Folk sier jo så mye rart. Om livene sine."

Det skulle blitt en roman. Det var det som var planen. I stedet endte hytteturen i to noveller. Og siden har Ingvild Hedemann Rishøi vært forfatter. Eller, det vil si, hun jobber i barnehage noen dager i uka, og på gravlunden om somrene. Ingvild sier hun henter historiene sine fra folk.

- Folk?

- Ja. Folk. På gravlunden. I barnehagen. På T-banen. Særlig der. Folk sier jo så mye rart. Om livene sine.

- Og da noterer du?

- Ja. Jeg veit det - det er ikke helt bra. Men jeg skriver notatene på mobilen. Da tror folk jeg skriver tekstmeldinger. Men de fleste historiene jeg hører blir ikke brukt til noe, altså.

Hun trekker unnskyldende på skuldrene. Hun hadde ikke trodd tyvlyttingen skulle ende hos Bokklubben.

- Så en dag i juli, sier hun, - da jeg satt på toget på vei ut av Oslo, ringte redaktøren min og fortalte at boka skulle være hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Først trodde jeg hun hadde blitt gæren.

- Redaktøren din?

- Ja, det er sant! Jeg ba noen andre i forlaget bekrefte det, og da de gjorde det, kløyp jeg meg i armen, helt på ordentlig, for å sjekke om jeg drømte.

- Hvorfor det?

- Jeg hadde fått beskjed om at jeg kom til å selge tre hundre bøker, ikke sant. Og så hadde Bokklubben, som tross alt har litt greie på hva det norske folk liker å lese, bestemt seg for å gjøre den til hovedbok!

- Og det overrasket deg?

- Ja. Jeg har egentlig aldri tenkt at jeg har egna meg for ... for folket. De eneste jeg var sikker på at kom til å like boka, var i grunnen mamma og lillesøstra mi.

- Hva handler novellene dine om?

- De handler vel om ... om store vendepunkt i folks liv. Om noe i livet som man ikke kan glemme eller komme forbi.

- Og om hvor skjørt livet er?

- Ja, sier Ingvild, og nå blir hun stille i noen sekunder. - Livet er litt skjørt. Det er et av problemene med livet. At det er i skjøreste laget. Og korteste.

Ingvild har vært sjuk sjøl. Det er kanskje det hun mener. Hun har vært sjuk i lengre perioder, i flere år. Helt siden hun gikk ut av journalisthøyskolen. Altså, ikke dødssjuk, men en betennelse i magen etterlot seg komplikasjoner, og nå har hun gjennomgått fem operasjoner for å rydde opp i det.

"Livet er litt skjørt. Det er et av problemene med livet."

- Jeg har følt meg overlatt til andre, sier Ingvild. - Hjelpeløs. Selv om jeg ikke har vært dødssjuk, har jeg vært redd for å dø. Helt overmanna av den redselen noen ganger.
Hun smiler et kort smil.
- Jeg har på en måte måttet stole på at kirurgen har hatt en god dag på jobben. Og det kan være litt slitsomt.

 

Publisert: 30.10.2007
Velg blant 2,6 millioner titler