Meny
Velg blant 2,6 millioner titler

Lidenskapelig realisme

Den vakre og intelligente Dorothea Brooke gifter seg med feil mann. Den ambisiøse unge legen Tertius Lydgate gifter seg med feil kvinne. Men så skal vel heltinnen og helten få hverandre til slutt? Mon det. "Dette er ikke en romantisk roman, selv om det er en svært lidenskapelig en. Den er anti-romantisk," hevder den britiske forfatteren Antonia S. Byatt, som har skrevet det innledende essayet til George Eliots roman Middlemarch.

A.S. Byatt om Middlemarch

Middlemarch ble utgitt i 1871 og 1872 som en serie bestående av åtte mindre bøker, og de tidlige leserne forventet at fortellingen omsider skulle ende opp med at "heltinnen" og "helten" giftet seg. Det gjorde den ikke. "George Eliot skrev i strid med 'kompensasjonsprinsippet' i skjønnlitteraturen, tanken om at hovedpersonene mot slutten av historien skal få kompensasjon for sine lidelser i form av et lykkelig ekteskap eller uventet rikdom," forteller Antonia Byatt.

"Eliot anså skrivingen som en rekke 'eksperimenter med livet' og ønsket å 'spore den gradvise virkningen av vanlige årsaker og ikke av de eksepsjonelle'. Ikke bare brukte hun bilder hentet fra naturvitenskapene, hun anså hele romanens univers som et mikrokosmos hvor alle delene var forbundet med helheten."

I løpet av 1800-tallet gjennomgikk det engelske samfunnet enorme omveltninger. Den industrielle revolusjon førte med seg grunnleggende teknologiske, økonomiske og sosiale forandringer. I 1832 kom The Reform Act, en lov som utvidet stemmeretten betraktelig og garanterte representasjon i Underhuset for de nye byene som vokste frem. Vitenskapelige nyvinninger hadde begynt å rokke ved forestillingene om en verden der alt var planlagt og styrt av en guddommelig makt. Darwins evolusjonsteori ble publisert i 1859, tolv år før Middlemarch kom ut.

"George Eliot skrev i strid med ... tanken om at hovedpersonene mot slutten av historien skal få kompensasjon for sine lidelser i form av et lykkelig ekteskap eller uventet rikdom"

Antonia Byatt påpeker i sitt innledende  essay at tidsbegrepet ble fundamentalt forandret på 1800-tallet:

"Den religiøse oppfatningen av historien var at den var kort og lineær. Den begynte med skapelsen i 1. Mosebok og omfattet rundt 1800 år med kristendom. Med Jesu fødsel hadde Gud på ett tidspunkt brutt avgjørende inn i historien; resten var en utvikling frem mot frelsen og dommedag. Den historieoppfatningen som begynte å få feste hos dem som forsto fossilrekken, eller de nye ideene om artenes utvikling og endring som fantes før Darwin, selv om uttrykket for disse ideene fikk sin seier i Artenes opprinnelse, var svært annerledes.

Tiden viste seg å være lengre - nesten uendelig mye lengre - enn noen hadde kunnet forestille seg. Naturhistoriens beskaffenhet innebar dyptgripende forandringer i måten å fortelle på, og Eliot forsto det både intellektuelt og emosjonelt. Hun skriver det hun i sitt essay om den tyske kulturhistorikeren Wilhem Heinrich von Riehl kalte samfunnslivets 'naturhistorie'."

"Naturhistoriens beskaffenhet innebar dyptgripende forandringer i måten å fortelle på,
og Eliot forsto det både intellektuelt og emosjonelt"

Rett før reformlovene i 1832, da handlingen i romanen starter, begynner den nye tiden å gjøre seg gjeldende også i provinsbyen Middlemarch. Ikke uten motstand. Den ambisiøse unge legen Lydgate er en representant for den nye tid; han kommer til Middlemarch med idealistiske og kanskje noe naive forventninger til legegjerningen, og om et liv i vitenskapens tjeneste. Hans nye metoder blir ikke nådig mottatt hos de andre legene i Middlemarch. Lydgates lidenskap for forskning fremstilles imidlertid som solid og virkelig spennende, påpeker Antonia Byatt. Likevel lar altså Lydgate seg lokke inn i et ekteskap med Rosamond Vincy, byens skjønnhet, og forlater forskningen i et forsøk på å gjøre sin selvopptatte og statussøkende kone til lags. Dorothea, på sin side, henger ved romanens start igjen i det gamle; hun er dypt - overdrevent, ifølge omgivelsene - religiøs og føler et nesten helgenaktig kall.

I et tidlig essay, "Silly novels by lady novelists", skrevet lenge før hun selv debuterte som skjønnlitterær forfatter, gjør George Eliot narr av de perfekte heltinnene som dominerte i kvinnelige forfatteres romaner på den tiden: "Både hennes øyne og hennes vidd glitrer; så vel nesen som moralen er uten antydning til skjevheter; hun har en uovertruffen contralto og et uovertruffent intellekt; hun er fullkomment velkledd og fullkomment from; hun danser som en sylfide og leser Bibelen på originalspråkene."

Vel er Dorothea både vakker og begavet og moralsk, men ikke uten "skjevheter". I den lærde, middelaldrende presten Mr. Causabon, som arbeider med et angivelig epokegjørende religiøst verk kalt Nøkkelen til alle mytologier, mener den uerfarne Dorothea å ha funnet en tvillingsjel og en veileder som kan forløse henne åndelig. Hun gifter seg med ham fordi det "ville være som å gifte seg med Pascal".

"Hun skriver samfunnslivets 'naturhistorie'"

Verket viser seg å bestå av en enorm samling usystematiserte og utdaterte notater, og Mr. Causabon viser seg å være en pedantisk og kontrollerende tørrpinn som er livredd for at hans kone skal overstråle ham selv. Som tittelen og undertittelen (Bilder fra livet i provinsen) forteller, handler Middlemarch om langt mer enn Dorothea og Lydgate. Den er en skarp analyse av et helt samfunn. Gjennom minutiøse karakterportretter av et stort antall Middlemarch-innbyggere anskueliggjør Eliot hvordan menneskene påvirkes av historiske endringer idet de skjer.

Her er den forekommende og ikke altfor oppvakte lavadelsmannen Chettam, som etter å ha fått avslag fra Dorothea på sitt frieri, gifter seg med hennes yngre søster Celia, som er mer konvensjonell og definitivt enklere å ha med å gjøre enn sin bestemte søster. Her er den veke Fred Vincy, Rosamonds bror, en ødeland som utsetter presteutdannelsen mens han venter på arven han forhåpentlig skal få. Han elsker Mary Garth, også en av romanens heltinner, en intelligent og praktisk ung kvinne som ikke slipper Fred til før han skikker seg. Hennes far, Caleb Garth, den generøse og hederlige forretningsmannen. Will Ladislaw, Causabons nevø, er en idealist uten midler som finner sin tvillingsjel i Dorothea, noe Causabon ser på med stadig større mistenksomhet. Bulstrode, den rike bankieren som skjuler en forbrytersk hemmelighet, Raffles som kjenner den og presser Bulstrode for penger. Og ikke minst Mrs. Cadwallader,  sogneprestens snakkesalige og foretaksomme kone, som vet det meste om det som skjer i nabolaget.

"Alt holdes sammen av en av de mest komplekse og briljant gjennomførte metaforer i skjønnlitteraturen noensinne," forteller Byatt. "Metaforen er et nett eller en vev. Det er både et kraftfelt, en felle som et edderkoppspinn, og et mønster av usynlige forbindelsestråder mellom mennesker. Vi møter det hos Mrs. Cadwallader, sogneprestens kone, som ser Middlemarch som et edderkoppnett av sladder, noe som leder tanken videre til at Lydgate er dømt av den felles bevisstheten i samfunnet han befinner seg i: 'Faktum er at Middelmarch regnet med å sluke Lydgate og på behageligste vis gjøre ham til en del av seg selv.'"

Mange kritikere har pekt på at den religiøse Dorothea har en del til felles med sin opphavskvinne som ung, og at  modellen for den fiktive byen Middlemarch er Coventry, som forfatteren vokste opp i nærheten av. Tidlig på 1840-tallet kom den unge Mary Ann Evans (født 1819) i kontakt med et intellektuelt og radikalt miljø i Coventry. Hun hadde begynt å tvile på sin religiøse overbevisning og ble påvirket av tidens nye strømninger. I 1844 begynner Mary Ann Evans på oversettelsen av David Strauss' Das Leben Jesu, et av de mest innflytelsesrike religiøse verkene på den tiden.

"Alt holdes sammen av en av de mest komplekse og briljant gjennomførte metaforer
i skjønnlitteraturen noensinne"

Etter en lang reise i Europa i 1849 og 1850 flytter hun, snart 30 år gammel, alene til London, og blir etter hvert  assisterende redaktør i det litterære tidsskriftet Westminster Review. Mange av Mary Ann Evans’ skarpe essays ble publisert i dette tidsskriftet. Å prøve å skaffe seg et utkomme som intellektuell på egen hånd i London, var kontroversielt nok for en kvinne, men det var ingenting mot reaksjonene hun møtte da hun bestemte seg for å flytte sammen med forfatteren og kritikeren George Henry Lewes. Lewes var allerede gift, men levde ikke sammen med sin kone.

Samvittighetsekteskapet kostet Mary Ann Evans dyrt, familien slo hånden av henne, og mange av vennene trakk seg unna, men det varte til Lewes døde i 1878. I 1879, 61 år gammel, giftet Mary Ann seg med John Cross -  Lewes' og hennes egen tidligere forretningsfører. Etter sju måneders ekteskap døde Mary Ann i 1880.

Det var Lewes som oppmuntret Evans til å skrive skjønnlitteratur, selv var hun i tvil om hun hadde det som skulle til. I januar 1857 debuterer hun 37 år gammel med fortellingen The Sad Fortunes of the Reverend Amos Barton (senere en del av Scenes of a Clerical Life, 1858) under forfatternavnet George Eliot. Hennes mann hadde sendt manuskriptet til sin forlegger og fortalt at det var skrevet av en mannlig venn som ville være anonym.

"Sannheten er at hun er klok, ikke bare intelligent, men klok"

Det ble mye snakk om hvem som kunne gjemme seg bak psevdonymet. I 1859 kom hennes neste bok, Adam Bede, som fikk strålende kritikker og ble en stor suksess. Selv dronning Victoria likte den, ifølge Eliots biograf Gordon Haight. Da The Mill on the Floss var ferdig i 1860, var forfatterens identitet imidlertid ingen hemmelighet lenger, og forleggeren nølte med å gi den ut på grunn av forfatterens skandaløse liv. Boken ble likevel en suksess, og George Eliots berømmelse var stigende. I 1861 kom Silas Marner, etterfulgt av den historiske romanen Romola i 1863 og Felix Holt, the Radical i 1866. Middlemarch begynte hun for alvor på i 1869. Romanen, som altså ble utgitt i en serie på åtte bøker, førte forfatterens berømmelse til nye høyder. Da hennes siste roman, Daniel Deronda, kom ut i 1876, var George Eliot betraktet som "den største nålevende engelske forfatter".

Virginia Woolf, som karakteriserte Middlemarch som "en av de få engelske bøkene som er skrevet for voksne mennesker", mente riktignok at den hadde sine mangler. Nye idealer vant frem i romankunsten på 1900-tallet, og Eliots prosa ble kritisert for fortellerstemmen som hele tiden bryter inn og kommenterer. Antonia S. Byatt mener imidlertid at denne "svakheten" heller er en styrke:

"Da jeg var yngre, var det moderne å kritisere henne for å skrive ut fra et gudelignende perspektiv, som om hun var  allvitende. Den kommenterende fortellerstemmen virket gammeldags. Oppfatningen var at hun burde ha valgt en begrenset synsvinkel, eller bare ha skrevet ut fra sine romanpersoners indre," forteller Byatt.

"Etter hvert innså jeg at dette var tull - hvis en romanforfatter forteller deg noe hun vet eller mener, og du tror henne, er det ikke fordi hun eller du mener at hun er Gud, men fordi hun gjør jobben sin - som romanforfatter. Vi ble opplært til å le av samlinger med George Eliots vidd og visdom. Men sannheten er at hun er klok, ikke bare intelligent, men klok. Hennes stemme gjør at vi responderer dypere på hennes verden. For mange forfattere og lesere, meg selv inkludert, er Middlemarch selve sinnbildet på begrepet 'roman'."

 

Publisert: 04.01.2008
Velg blant 2,6 millioner titler