Meny
Velg blant 2,6 millioner titler

Holde fast!

Per Petterson er fornøyd og redd. Fornøyd med den nye boka og redd fordi det i skrivende stund bare er en uke til den utkommer. Så han er på reisefot - på vei til et sted hvor det ikke går an å få tak i norske aviser.

Tekst: Niels Fredrik Dahl

- Det alle lurer på er vel hvordan du har klart å skrive igjen, du står jo fremdeles midt i kaoset rundt Ut og stjæle hester?

-  Det har vært noen merkelige år, de minst forutsigbare i mitt liv. Det har vært et eventyr. Jeg er fortsatt himmelfallen, som det heter. Og samtidig har de vært veldig vanskelige. Når jeg ser tilbake, har det vært en kamp mellom det alle vil at jeg skal gjøre: snakke om noe jeg har lagt bak meg, romanen Ut og stjæle hester, og det jeg sjøl vil: skrive denne nye romanen: Jeg forbanner tidens elv, og samtidig ville alle at jeg skulle skrive en ny roman! Veldig ofte greide jeg ikke løse denne knuta, boka falt fra hverandre. Det har vært pinefullt. Kanskje det syns? Men nå er jeg letta, fordi jeg har ei ny bok bak meg, som jeg er veldig fornøyd med. Men jeg er redd òg.

Per Petterson. Foto: OktoberLikhetstrekk
- Arvid er like gammel som deg, vokst opp på samme sted og har ellers nokså mange likhetstrekk med sin forfatter. Det kan se ut som om du i stor grad skriver deg opp mot ditt eget liv. Kan du si noe om dette forholdet mellom fiksjon og biografi hos deg?

- Det ser ut som om jeg i annenhver bok skriver meg opp mot mitt eget liv, som du uttrykker det. Det vil si at persongalleriet er et som jeg har hatt rundt meg i livet, det samme gjelder stedene som ofte går igjen, landskapet. Landskapet er veldig viktig for meg; å bevege seg gjennom det, kropp i natur, kropp mot natur. Ofte styrer jeg mot et punkt i mitt eget liv som gjør vondt. Det betyr ikke at det punktet har vært så viktig, avgjørende, eller dominerende i mitt liv, men hvis det punktet hadde vært helt avgjørende, hvordan ville livet sett ut da? Alle har vi vel et sår som vi blør fra, uansett hvor usynlig det er for de fleste? Det er kanskje en skriveteknikk. Det rare er at med én gang jeg begynner med en som forteller, et jeg, så slutter jeg å være meg, og blir fri og kan gjøre hva jeg vil.

Alltid en plan
- Og hva er det du vil? Du har flere ganger beskrevet deg selv som en intuitiv forfatter, som ikke har en anelse om hvilken vei boka går mens du skriver. Er det sånn, eller sitter du med et bilde f.eks, som kan romme både begynnelse og slutt?

- En forfatter som jobber intuitivt, er vel en som jobber uten en klar plan eller disposisjon, uten en definert idé om hvor han skal og hva boka skal inneholde. Men noe har jeg alltid. Som oftest er det en setning eller to. Andre ganger er det et bilde, som i Ut og stjæle hester, der jeg hadde et stort hvitt felt, som på et gammelt kart, og i utkanten av det feltet sto en mann og en sønn. De elska hverandre. Det var heva over enhver tvil. Gjennom det hvite feltet rant ei elv. Det var det jeg hadde. I Jeg forbanner tidens elv hadde jeg en kvinne som nettopp hadde fått en kreftdiagnose. Hun var dansk, men befant seg i Norge. Åpninga var sånn: "Alt dette skjedde for en god del år siden. Mora mi hadde følt seg elendig i lengre tid." Jeg trudde det var hun som var hovedpersonen. Men sånn ble det ikke. Og slutten fantes ikke der i noen form.

Redd for ikke lenger å finnes
- Jeg får følelsen av at du skriver i raseri over at alt skal forsvinne, at alt skal ta slutt?

- Jeg veit ikke om jeg vil uttrykke meg så voldsomt, men det er klart jeg skriver for å holde fast på alle menneskene, følelsene, de eksistensielle valgene, kjærligheten - alt. Holde det alt sammen fast! Og det at mennesker ikke fins lenger, gjør meg fortvilet! Jeg kan føle det sånn når jeg ser et fotografi av ei jente fra begynnelsen av det tjuende århundret, på ei strand ved Whitby, hun bærer en kurv med fiskeredskap, hun er så vakker og så hun fins ikke lenger! Jeg kan se på et bilde som Vermeer malte, ei jente med rød hatt, og hun ser rett på meg, helt klare, nesten undrende øyne, det er flere hundre år siden, og hun fins ikke lenger! Jeg orker det nesten ikke. Og jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd fordi jeg ikke skal finnes lenger og ikke kan bli den jeg ville være.

 

Publisert: 25.09.2008
Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv
Per Petterson ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og The International IMPAC Dublin Literary Award for Til Sibir. For I kjølvannet mottok han Brageprisen, og han ble nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia. For Ut og stjæle hester mottok han Bokhandlerprisen og Kritikerprisen i Norge. I Frankrike ble han tildelt de to litteraturprisene Le Prix Littéraire Européen Madeleine Zepter og Le Prix Mille Pages, og han ble nominert til den anerkjente litterære prisen Le Prix Médicis. I Storbritannia ble han som første norske forfatter noensinne tildelt Independent Foreign Fiction Prize og The International IMPAC Dublin Literary Award. Ut og stjæle hester har også blitt kåret til en av de fem beste bøkene i 2007 av flere utenlandske aviser, deriblant New York Times Book Review. Pettersons bøker utkommer på 40 språk.