Mor og far

- Bergen 1914 -

- Jeg ble født samme dag som prins Franz Ferdinand ble skutt i Sarajevo - den 28. juni. Skuddene som drepte erkehertugen av Østerrike, regnes som den direkte årsaken til utbruddet av første verdenskrig.

- Jeg kom altså seilende inn i første verdenskrig, men den husker jeg knapt nok noe av, heldigvis. For det var jammen nok med én krig.

Da Ida Nikoline Lie Lindebrække så dagens lys denne urovekkende sommerdagen i 1914, hadde hennes søsken Sjur og Kari rukket å bli fem og fire år gamle. Attpåklattens døpenavn Ida Nikoline ble snart erstattet av kjælenavnet Nikken og senere Tikken, og Tikken har hun beholdt. Moren Ida, født Lie, satte sitt preg på hjemmet. Hun var varm og utadvendt overfor alle slags mennesker. Det var alltid gjestfrihet og åpent hus hjemme hos familien Lindebrække. Dikteren Jonas Lie var Idas onkel, og hun hadde selv tydelige kunstneriske talenter. Før Jonas Lie ble forfatter hadde han spekulert og mistet alle sine penger. For å dekke noe av gjelden hadde han også lånt penger av Idas far. Det var for denne tilbakebetaling unge Ida Lie fikk mulighet til å reise til Dresden og utdanne seg innen sang. Hun var omsvermet, og beilerne stod i kø da hun kom tilbake til Norge. Ida forlovet seg først med billedkunstneren Emanuel Vigeland. Det ble imidlertid en kortvarig forlovelse.

- Jeg spurte henne en gang hvorfor hun ikke holdt fast ved Vigeland. Kanskje ville hun blitt mer lykkelig med ham enn med mannen som senere ble hennes ektemann og min far. "Han kysset meg," fortalte hun, "og da skjønte jeg at jeg ikke elsket ham."

Også forlovelsen med den engelske adelssønnen Frank ble brutt etter kort tid. Franks familie hadde blitt så betatt av hennes vakre stemme da de var på norgesbesøk at de ba den unge kvinnen komme og synge for dem i England. Et slikt tilbud var vanskelig å stå imot. Ida reiste over og ble snart forlovet med unge Frank. Etter denne korte affæren satte Ida Lie kursen hjemover igjen til sin søster, som hadde slått seg ned i den lille vestlandsbygden Ulvik. Der traff hun Gjert Lindebrække. Han kom fra en av de bedre stilte familiene i Ulvik, skjønt likevel fra enkle kår ved den gamle skysstasjonen Brakanes i Hardangerfjorden. Gjert vokste opp uten mor. Han var en av tre som vokste opp av en søskenflokk på åtte. Moren Kari døde tidlig grunnet "sut og savn" etter de fem barna hun mistet. Selv om faren var både ordfører og postmester, ble Gjert oppdratt i nøysomhet i et samfunn der formue ble regnet i jord og krøtter. Han var flink på skolen og gjennomførte en klassereise da han som ung bondestudent kom inn på jusstudiet i Oslo. Da han senere vendte hjem til Ulvik med juridikum i hånden, ble han tatt imot som en helt.

Idas nysgjerrighet ble vekket. Hun falt for denne staute karen. Dermed ble det både forlovelse og giftermål, og sammen reiste de til Voss, der Gjert fikk sin første jobb som konstituert sorenskriver.

Bare ett år etter bryllupet fikk de sønnen Sjur, året etter datteren Kari. Familien flyttet til Bergen i 1914 fordi Gjert hadde fått jobb som direktør i Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. Det var en fin stilling som ga familien både romsligere økonomi og anseelse. Ida ventet nå barn nummer tre.

- Da jeg ble født, håpet de på en gutt, men så måtte de altså ta til takke med en jente til. Jeg tror far var skuffet over å få bare én gutt. Han hadde tenkt at den første gutten skulle bli jurist og den andre ingeniør, men etter meg ble det ingen flere barn.

Tikken var et lubbent lite barn med et kraftig, rundt ansikt. Hun fikk stadig beskjed av sin mor om å bruke sjarmen for å komme seg fram i verden.

- "Du som ser ut som du gjør, Tikken, du må alltid huske å smile." Det sa hun til meg fra jeg var ganske liten.

Tikken tok mors viktigste læresetning på alvor. Hun smilte og lo til alle, og de som senere har krysset hennes vei, har smeltet, en etter en. De første årene bodde familien i Fosswinckelsgate, en sjarmerende gate med små hager som om våren bugnet av frodige rododendronbusker og gullregn. Gårdsplassen var perfekt hellelagt til å hoppe paradis. "De var lykkelige, de som bodde der," mener Tikken, "de hadde kommet seg gjennom første verdenskrig som de regnet med var den siste." Familien Lindebrække bodde i første etasje. De hadde do og vaskerom i kjelleren.

- For å komme på do, måtte vi gjennom kjøkkenet og ned en stupbratt, mørk trapp. Det var ikke lys der, og vi fikk ikke ha med stearinlys hvis vi ikke var sammen med en voksen. Hver fredag kom do- og søppeltømmerne. Da var det fullt liv i bakgården. Når tømmearbeidet begynte, inntok alle vi barna posisjon i vaskekjelleren. Der hadde vi god utsikt. Med grådige blikk kunne vi følge hver eneste kagge med det unevnelige bli båret opp og ut baktrappen.

Tikken var blant de privilegerte som fikk gå i barnehage. Barnehagens Don Juan var vesle rødhårede Tom.

- En gang fulgte han etter meg på do og kommanderte meg til å ta av meg buksene. Det gjorde jeg med stor glede. Min lille baktanke var å fortelle dette til min beste venninne Eva, for hun var også forelsket i Tom. Den seksuelle utskeielsen var imidlertid ikke det helt store, for Tom var fornøyd med at jeg tok av meg buksene. Jeg husker fortsatt den sursøte spenningen som lå i luften.

Far Lindebrække hadde store ambisjoner for barna og ønsket at alle tre skulle få seg en ordentlig utdannelse. Sjur visste allerede tidlig at han ville bli jurist. Guttungen arrangerte rettssaker hjemme. Da tok han selv rollen som forsvarer og vant alltid alle sakene.

- Sjur var mitt store forbilde. Han hadde alt en gutt skulle ha, og var knakende kjekk, sett med mine øyne. Flink på skolen og sporty. Men jeg fikk elendige karakterer. Far ble fryktelig skuffet. Han betalte for at jeg og søsteren min skulle gå på en snobbeskole av rang, U. Phils pikeskole. Det kostet 40 kroner i måneden å ha oss der, og det var mye penger den gang. Jeg kunne sikkert vært skoleflink, men var veldig doven og lat. Jeg hadde bare tid til moro. Agnes Hagelsteen og Eva Eckhoff var mine beste venninner. Ingen av oss hadde tid til å pugge. Jeg elsket å løpe ute med guttene. Agnes var ikke så interessert i gutter som Eva og jeg. Guttene så heller ikke på henne. Hun var høy og lys og min aller beste støttespiller. Jeg visste alltid hvor jeg hadde henne. De tre jentene fulgte hverandre gjennom hele oppveksten, og Tikken oppdaget Agnes’ trofaste vennskap for alvor da de to traff hverandre igjen i Stockholm flere år senere, mens krigen herjet i Norge.

- På skolen var vi jentene som kom fra området rundt Nygårdsparken helt uadskillelige. Allerede i første klasse dannet vi "klubben". Vi var venner når vi ikke var uvenner. Alle hadde lilla forkle som "uniform". Eva var høvdingen - det gjaldt å holde seg inne med henne. Og når vi hadde hennes gunst, var lykken uendelig. I motsatt fall var verden det sorteste helvete. Det kunne til og med gå så langt at mor ringte opp til Evas mamma og sa at "nu gikk det for langt". Hver klasse hadde to elever som ikke betalte skolepenger. Lærerinnene var fryktelig strenge, og det gikk spesielt hardt utover frielevene hvis de ikke gjorde det godt på skolen. "Du skulle skamme deg - særlig du som ikke betaler engang," kunne de si så hele klassen hørte det. - De sa aldri noe sånt til meg. At de kunne henge ut enkelte på den måten! Alle lærerinnene var ugifte og barnløse, og vi var deres barn. Hver og en av dem hadde sånne utbrudd bortsett fra frøken Wilhelmine Grieg, vår klasseforstander og norsklærer gjennom ti års barneskole. Vi elsket henne. Hun gikk i bresjen for oss når det virkelig gjaldt, om det var skulking eller dovenskap, og ikke minst hvis vi ble trukket inn i en konflikt med pikeskolens jernharde rektor, Elise Hambro. Hun var søster av Carl Joachim Hambro, som senere skulle bli stortingspresident. Elise Hambro avskydde dovne og uvettige elever.

En papirkule svever gjennom luften. Det er prøvetid og Tikken ser Evas fortvilte blikk. For å komme henne til unnsetning rabler hun ned noe på en lapp og kaster det over til henne. Men vaktens skarpe blikk avslører forsøket, og de to pikene blir dratt etter ørene inn til frøken Hambro.

- Vi fikk en overhøvling så vi skalv over hele kroppen i flere timer etterpå. Hadde vi bare hatt frøken Grieg, hadde skoletiden vært bra, men frøken Hambro ødela mye for oss. Hun var kanskje en glimrende rektor, men umenneskelig i våre øyne. Durch - für - gegen - ohne - um - wieder - ... Vi pugget tysk grammatikk så vi så preposisjonene danse foran øynene om natten. Men det virket, jeg ble berømmet for grammatikkunnskapene mine femten år senere av en tysker jeg måtte melde meg for i det okkuperte Ulvik: "Sie sprechen Deutsch besser als irgendeine Deutsche" (De snakker bedre tysk enn en hvilken som helst tysker).

Hver dag klokken halv tre kom faren Gjert hjem fra jobb og barna fra skolen. Da samlet familien seg til felles middag som piken Alvilde hadde dekket til i spisestuen med de barokke møblene. Over spiseplassen hang det vakre portrettet av Ida, malt av hennes slektning Eyolf Soot. Det er Soot som også har malt det kjente dobbeltportrettet av Thomasine og Jonas Lie som henger i Nasjonalmuseet.

- Hvis vi ikke kom tidsnok til middag, ble det baluba. Alle visste hva vi skulle klokken halv tre, og ingen fikk skulke unna. Det var den verste dødssynd å ikke spise opp maten. En gang spiste jeg brød og lot skorpene ligge igjen. Da måtte jeg legge meg over knærne til far så han kunne gi meg et klask på baken. Jeg lot aldri senere skorpene ligge igjen. Far duppet av etter middag, og så gikk han tilbake til kontoret.

Gjert Lindebrække var den formelle og korrekte far med dyp rettferdighetssans både i forhold til de tre barna og til jobben der han, med sin juridiske tyngde, stadig ble spurt om å megle og forhandle. Han var alltid ulastelig antrukket med hatt og mørk frakk når han var i byen, men bak de runde små brillene skjulte det seg også et skøyeraktig glimt. Barndomshjemmet til Tikken var alltid fylt av familiens venner. Blant dem var den senere kjente forfatteren og dikteren Nordahl Grieg. Han ble en nær venn av familien og var bror av direktøren i Gyldendal, Harald Grieg, som Tikken begynte å jobbe hos etter krigen.

- Nordahl vanket hjemme hos oss, men han var tolv år eldre enn meg, så jeg var ikke så interessert i ham. Dessverre omkom han under krigen.

Med seg fra barndomshjemmet har Tikken fått portrettet av moren. Hun er sikker på at Ida og maleren Eyolf var forelsket i hverandre, noe hun leser ut av portrettet som i dag henger på hennes egen vegg hjemme i den lille røde stuen hvor hun nå bor på Landøya utenfor Oslo. Ida kunne se ut som en ung Tikken, der hun lener seg avslappet mot en vegg med et ettertenksomt smil.

- Hun er 32 år på det bildet, og det er malt året før jeg ble født.

Tikken er oppkalt etter sin mor Ida. Imidlertid er det ikke bare navnet hun har arvet etter henne. Ida var fargerik, impulsiv og kunstnerisk. Når hun leste høyt for barna, ga hun liv til bøkene, og kveld etter kveld ble Tikken, Kari og Sjur sunget i søvn av hennes varme, fine stemme. Når hun listet seg ut av rommet der de tre små barna var bysset i søvn, hang det igjen en helt spesiell lukt som Tikken fortsatt kjenner: "morelukten". Den var en blanding av såpe, parfyme og mors hud.

Ida mente selv at sangstemmen ikke holdt til å opptre utenfor hjemmet, men hun hadde stående tilbud fra teatersjef Bjørn Bjørnson ved Nationaltheatret. Han ville ha henne som skuespiller. Det ville hun ikke. Hun brukte heller talentet for teaterkunst og sang hjemme, av og til også til å undervise venninner i sang. Piken Alvilde tok seg av husarbeidet.

Lille Tikken ble tidlig interessert i vakre toner og begynte å spille piano allerede som femåring. Moren ønsket inderlig at jentungen skulle gå i hennes fotspor, og kanskje håpet hun at Tikken kunne skape seg et levebrød gjennom musikken, det hun selv aldri våget. Dessverre sviktet ryggen til Tikken etter et fall på ski. Legene rådet henne fra å sitte time etter time ved instrumentet. Tikken var langbeint og fysisk sterk, men ryggen var og ble hennes svake punkt. Behandlingen hun fikk, gjorde situasjonen enda verre. Legene mente nemlig hun måtte unngå å bevege ryggen, og dermed ble hun fange i et åtte kilo tungt jernkorsett gjennom de viktige ungdomsårene. Det kunne blitt en katastrofe for den livsglade jenta, som elsket å danse og more seg. Men Tikken lot seg ikke stanse.

- Alle guttene visste om det, men jeg tror ikke de brydde seg. Jernkorsettet stoppet smertene, så jeg kunne danse selv om jeg følte meg temmelig ufiks med den rustningen.

Da hun tok av korsettet etter tre år, hadde hun nesten ingen ryggmuskler igjen. Ryggen har plaget henne hele livet.

- Jeg måtte bli nitti før legene fant ut at i tillegg til skaden var ryggsøylen for trang for ryggmargen, og at det sannsynligvis var grunnen til alle plagene jeg har hatt hele livet.

Selv om hun ble rådet fra det, kunne ikke Tikken holde seg unna pianoet. Det var hennes store lidenskap.

- En gang - jeg var kanskje sytten år da - fikk jeg prøvespille for russeren Vladimir Horowitz, den gang en av verdens mest kjente pianister. Som tjueåring hadde han emigrert til Vesten, og han flyttet aldri tilbake til Russland. Vladimir Horowitz var i Bergen for å spille en konsert, og siden piano - lærerinnen min hadde utdannet seg hos ham, ville Horowitz høre på noen av hennes elever. "Henne må du ta vare på," sa han til lærerinnen min, og til meg sa han at jeg skulle få spilletimer hos ham hvis jeg kom til London. Det levde jeg lenge på, selv om det aldri ble noe av.

- Mor sa alltid at hvis jeg virkelig hadde hatt det i meg, hadde jeg nok hatt styrke til å bli musiker på tross av jernkorsettet. Men det var vel ikke meningen at jeg skulle ha en slik karriere. Av og til koser jeg meg med tanken på at jeg kunne blitt pianistinne. Hva har ikke verden mistet i meg?

Pianoet har fortsatt en selvfølgelig plass i Tikkens hjem, hun kan ikke tenke seg en tilværelse uten. Det første hun og Max Manus kjøpte etter krigen var derfor et svart Beckstein konsertflygel som ble heist inn gjennom vinduet i deres første midlertidige leilighet på Tåsen. I dag står dette flygelet på Nystuen hotell på Filefjell. Tikken fikk et nytt Petrof flygel som ble stående igjen hos datteren Mette da hun flyttet inn i foreldrehjemmet. Så sent som i en alder av 94 år, gikk Tikken til innkjøp av et lite, hvitt piano.

- Det er godt for fingrene å trene skalaer.

Fra den lille radioen i hjørnet strømmer det klassisk musikk hele dagen.

- Jeg er helt gal etter musikk. Den gleden delte jeg med min kjære Max. Han hadde en veldig god stemme og kunne like gjerne blitt sanger.

Publisert: 14.01.2009
Velg blant 2,6 millioner titler