Allerede på midten av 1800-tallet snakket man om at ørretfisket var bedre før. Industrien var i ferd med å utvikle seg i Norge. Sagbruk ble etablert langs norske vassdrag og ga økende forurensning. Elkraftverk medførte at dammer og demninger ble anlagt uten tanke på fiskens behov. Dessuten ble det fisket hardt med garn.

Lyse hoder begynte å produsere ørretyngel for utsetting i innsjøer og tjern. Men det var først da dansken Heinz Kolding fant opp en klekkekasse som kunne inneholde flere tusen egg, at det ble fart i sakene. Mirakelkassen ble testet ut i Norge av en overbegeistret Halvor Heyerdahl Rasch, mannen som ble kjent som den første til å formidle kunnskap om kunstig befruktning og yngelproduksjon. Plutselig kunne man gripe inn i og attpåtil hjelpe skapelsesprosessen i å få fram nytt liv! Fluefisker, fotograf og regissør Lars Nilssen har skrevet om ørretens historie i Norge. Om alt vi har utsatt denne arten, og andre fiskearter, for. Og hvordan vi har forsøkt å rette opp syndene, med mer eller mindre vellykket resultat.

INNFØRING OG UTSETTING AV ANDRE ARTER
Bekkerøye ble ansett som en ny og spennende sportsfisk som kunne tåle litt andre forhold enn ørret og røye, og allerede i 1877 ble det innført rogn fra denne arten med båt fra Amerika. Dette skjedde i regi av Den Norske Jæger og Fisker Forening samt noen karer med store sedler i lommeboka. Men bekkerøya var ikke lett å få til å trives. Den ble satt ut i fiskefattige dammer og tjern, men stakk nedstrøms så fort den fikk sjansen og var dessuten svak i konkurransen med andre arter. Vi kan lese om forsøk på å kultivere ymse vann og vassdrag med for eksempel sik, laks, lagesild og mort. Sistnevnte fordi den kunne være mat for ørreten, men også fordi man mente morten renset drikkevann «ved at fortære en hel Del af den store Mængde bitte smaa Dyr af forskjellig Art som opholdt sig i Vandet». Morten trivdes lett og åt store mengder dyreplankton, noe som førte til at mengden planteplankton blomstret opp og vannet ble enda mer grumsete. Det hadde ingen tenkt på. Andre arter man forsøkte var laksabbor – uten hell – og den rareste var kanskje bleke, kan vi lese. Bleke er en dverglaks som ikke oppnår større vekt enn 300 gram og var neppe interessant for sportsfiskere.

STØRRE KUNNSKAP
Det sto dårlig til med kunnskapene om fi skeartenes biologi og vannenes økologi fram til århundreskiftet. Men så dukket Huitfeldt-Kaas opp. Hans arbeid er fortsatt relevant for fi skebiologene. Deretter dukket Iacob Sømme opp. Selveste ørretmannen. Han landet sin første ørret på Hardangervidda i 1925 og skulle bruke mye tid her de nesten 15 årene.

Lars Nilssen presenterer en del av norgeshistorien de fleste av oss ikke kjenner fra før, men Nilssen tar for seg mer enn bare gamle dager. Forvaltning av fisk er et tema som engasjerer Nilssen, og det bør engasjere flere av oss. Vi kan lese om dagens forvaltningspraksis som ikke bare er av den forsvarlige sorten. Penga rår også her. Større fisk settes ut for å øke salg av fiskekort og stadig mer vann havner i rør. Tiden er inne for å behandle ørreten på et naturlig og bærekraftig vis, mener Nilssen.