Major O.H. Langeland var motstandsmann og sjef og leder av Milorgs avdeling D-13.  Etter krigen mente han det var viktig å sette lys på regjeringen Nygaardsvolds manglende handlinger i forkant av 9. april 1940, offentlige embets- og tjenestemens bistand til den tyske okkupasjonsmakten under krigsårene, samt å ta et oppgjør med landssviksoppgjøret etter krigen.

Lite rettferdig rettsoppgjør
Med sin skjematiske oppstilling og dokumentasjon av de mange forvarsler regjeringen fikk forut for den tyske invasjonen i april 1940, dokumenterer Langeland  at regjeringen hadde lagt landet åpnet for de tyske styrker ved ikke å mobilisere. Dette var brudd på konstitusjonelle plikter etter grunnloven, som igjen åpnet for riksrett. Sett i lys av landsviksoppgjøret etter krigen der mange ble staffet, ofte for bagateller, var hele rettsoppgjøret lite rettferdig, mente Langeland, der også store grupper tyskerarbeidere ble holdt utenfor. 

Boka er full av konkrete hendelser og dokumenter som setter en rekke anerkjente personer i et lite heldig lys, og innholdet var sterk kost for myndighetene da den kom ut første gang i 1948. 

Kritikeren ble straffet
Etter frigjøringen i 1945 ønsket mange å stille statsminister Johan Nygaardsvold og enkelte regjeringsmedlemmer for riksrett, men det ble ikke reist tiltale mot noen. Dette har nok sin forklaring i at den nye Arbeiderparti-regjeringen etter krigen under ledelse av Einar Gerhardsen ikke så det som fordelaktig at det ble satt lys på historien i forkant av 9. april 1940. Den jobben tok den uredde tidligere majoren i Milorg, O.H. Langeland, for ham ... og  ble straffet for det.

Dommen mot Langeland er trykt som eget vedlegg bakerst i boka.