Boken handler om musikeren Rolf Schüttauf. Han var regnet som en av Tysklands unge og mest talentfulle fløytister da han høsten 1926 begynte som solofløytist i Filharmonisk Selskaps Orkester i Oslo. En strålende musikerkarriere tok slutt da Schüttauf året etter det tyske angrepet på Norge i 1940 gikk inn som tolk i det fryktede Gestapo. Han døde høsten 1944 på dramatisk vis under en skuddveksling med to motstandsmenn fra Vågårdsgruppa. Beskrivelsen av de tre årene han som Gestapos tolk var innblandet i tortur- og drapshandlinger, bygger på tidligere beretninger, men er i denne boken tilført nye fakta.