Fra innsiden av det norske holocaust-oppgjøret

Holocaust var også en historie om eiendeler, eiendom, økonomi. Samtidig med arrestasjonene av mannlige jøder i oktober 1942, beslagla politimenn landet rundt verdisaker i jødiske hjem: smykker, klokker, sølvtøy og kontanter. Hus og leiligheter, fabrikker og forretninger ble overdratt til fordel for staten. Etter deportasjonen ble eiendeler og innbo solgt på auksjon til naboer og andre interesserte. Da de overlevende jødene vendte hjem i 1945, var lite igjen av alt de hadde eid. For mange av de overlevende ble kampen mot byråkrati, trenering og mistenkeliggjøring i erstatningsprosessen en ny traumatisk erfaring.

«Hvor ble det av alt sammen? viser at fordommene mot jødene var utbredte, også så sent som på 1990-tallet.»

Erle Marie Sørheim, Aftenposten

I 1996 nedsatte staten et utvalg for å se på spørsmålet på ny. Da Skarpnesutvalgets innstilling forelå året etter, var flertallets konklusjon klar: Alle nordmenn hadde måttet lide tap under krigen, erstatningsprosessen hadde vært «god og grundig». Blant flertallet var flere prominente historikere og jurister. To av utvalgets medlemmer, Berit Reisel og Bjarte Bruland, så annerledes på det: Plyndringen av de norske jødene måtte ses i sammenheng med nazistenes forsøk på å utrydde den jødiske befolkningen i Norge. Hva som faktisk hadde skjedd med de norske jødene og deres eiendeler måtte kartlegges på ny. Mindretallets innfallsvinkel førte til en annen konklusjon. Utvalget ble splittet. Da Stortinget sommeren 1998 vedtok å gi jødene i Norge 450 millioner kroner i erstatning, var det mindretallets innstilling som ble lagt til grunn.

«En sjokkerende påminnelse om forsøket på å tilintetgjøre både jødene og sporene etter dem – og det norske samfunnets manglende forståelse av sitt ansvar for det.»

Erling Rimehaug, Vårt Land

I ettertid utgjør Skarpnesutvalget et viktig vendepunkt i den norske etterkrigshistorien. Nå fortelles for første gang denne dramatiske historien innenfra. Hvor ble det av alt sammen? er en oppsiktsvekkende beretning om politisk spill og dragkamp, om fordommer og motvilje både i byråkratiet og fagmiljøene – og om et lite mindretall som klarte å snu en tung, prestisjeladet prosess. Samtidig er det en personlig historie om den jødiske minoritetens erfaringer – om dem som mistet sine nærmeste og ble fratatt alt de eide, om opplevelsen av å stå utenfor fellesskapet, om den langsomme og tilsynelatende håpløse kampen for å vinne tilbake noe av alt det som en gang var deres, og kanskje enda viktigere: det norske samfunnets offentlige erkjennelse av at det som hadde rammet de norske jødene – som individer, som familier og som fellesskap – var et folkemord midt iblant oss.