Hviterussiske Svetlana Aleksijevitsj regnes blant de mest betydelige forfatterne i verdenslitteraturen. Hun er tildelt Nobelprisen i litteratur 2015. 

I Krigen har intet kvinnelig ansikt lar hun kvinnelige frontkjempere i Den røde armé fortelle sine historier. Boka kom for første gang ut i en sensurert utgave i 1984, og ble utgitt i sin helhet mange år senere. Nå foreligger den endelig på norsk.

... helt på høyde med skildringer vi møter hos de store, russiske klassikerne. Knut Hoem, nrk.no

Rødt er blodets farge
Aleksijevitsj er opptatt av at hun ikke skriver krigens historie, hun skriver følelsenes historie. Hun mener mennene gjemmer seg bak historien, bak fakta, mens kvinnenes krig er annerledes. Erindringen av dufter, følelser og farger. Svetlana Aleksijevitsj har reist rundt i en årrekke og intervjuet kvinner som kjempet ved fronten. De er russiske, hviterussiske, ukrainske og tadsjiker. Mens menn alltid har fortalt om sine opplevelser, har kvinner tiet. Menn ble helter, kvinner ble ofte møtt med forakt. Krig skulle ikke kvinner befatte seg med. Og kanskje er det mer motstand hos kvinner mot å drepe, og tiden etter har vært mer traumatisk enn for mennene? Kvinner skal jo tross gi, og ikke ta, liv. Aleksijevitsj diskuterer det menneskelige i alt det umenneskelige som krig er. Dette er en tekst som gjør inntrykk.

Rystende brutalt, som en klo rundt magen. Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

En kvinne forteller at hun ikke har noe som er rødt i hjemmet sitt. Selv flere tiår etter at hun deltok i krigen, tåler hun ikke rødt. Rødt er blodets farge. En annen kvinne, som i sin datters øyne er en heltinne, mener datteren vil bli forferdet hvis hun leser boka. Kan skitt, lus og blod gi et bilde av heltemot?

Unik dokumentarroman. Cathrine Krøger, Dagbladet

Fra det lille menneskets perspektiv
Dette er en historie om kampen mellom liv og død, om etikk og moral i en situasjon som er blant de aller vanskeligste et menneske kan oppleve, og om kjærligheten til sitt land og til dem som ble igjen hjemme. Men vi får selvfølgelig også historien om alle de vonde enkelthendelser som har preget disse menneskenes liv i alle årene etterpå. Om den kvinnelige radiooperatøren som hadde fått et barn og måtte sørge for at den lille forble helt stille for at ikke en hel gruppe mennesker skulle bli oppdaget av tyskerne. Hun tar selv beslutningen om å drepe sitt eget barn, og redder gruppen på 30 mennesker, men etter krigen er hun paria. Verken landsbyen eller hennes mann vil ha noe med henne å gjøre. Freden kom ikke kun som en befrielse, men også som en forræder. Menns holdning ble endret, menn og kvinner var ikke kamerater lenger. I det mørke er det også glimt av humor. Som da den mannlige kapteinen utbryter: Dere har fått medalje for tapperhet, men er likevel redde for mus! Kvinnene i krig var som de fleste andre kvinner, og med denne boka har de fått en sterk og viktig røst gjennom Svetlana Aleksijevits vakre tekst. Å lese den gir mening.

Både en dramatisk reportasje - et historisk scoop - og et unikt kunstverk i den store russiske litterære tradisjonen. Ulrika Knutson, Expressen

En av vår tids viktigste forfattere. Anneli Jordahl, Aftonbladet

Dypt fascinerende. VG