Kvinnelige tidsvitner

fortellinger fra Holocaust

Jakob Lothe (Redaktør) ; Agnete Brun (Illustratør) ; Steve Nelson (Illustratør) m.fl.

"Hadde vi tatt ett minutts stillhet for hver av de seks millioner jøder som ble myrdet, så ville vi blitt stående i tolv år," sier 87 år gamle Blanche Major fra Oslo. I Kvinnelige tidsvitner. Fortellinger fra Holocaust beretter Major og ni andre jødiske kvinner om sine grusomme erfaringer fra Auschwitz, Theresienstadt, Bergen-Belsen og andre av nazistenes fangeleirer. Les mer
Vår pris: 390,-
Spar: 39,-

Veil. pris: 429,-  (Innbundet) Fri frakt!
Leveringstid: Sendes innen 1 virkedag

  Kjøp NÅ - få 20 bonuskroner!

Om boka

Presentert av Bente Einan Eriksen, redaktør i Bokklubben Fakta

I årene 1942-1943 ble 772 jøder deportert fra Norge til nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleirer. Av disse var det 34 som overlevde. Ingen av disse var kvinner eller barn. Vi har derfor ikke kvinnelige tidsvitner blant dem som ble sendt fra Norge, men fire av kvinnene som forteller sin historie i boken, bosatte seg i Norge etter krigen. De resterende seks bor spredt rundt om i verden. Det er ikke mange igjen blant dem som overlevde nazistenes holocaust, og hva det betyr for oss at tidsvitnene blir borte, vet vi ikke, skriver Jakob Lothe. Derfor er det viktig å få deres historie. Behovet for å vite hva som skjedde, vil ikke avta, snarere tvert imot. Som forfatteren fremhever i boka: Tidsvitnene gir oss et viktig kollektivt minne som blir et mentalt vern mot fremtidig bestialitet.

Flere leirer enn tidligere antatt
I den senere tid har det fremkommet at omfanget av leirer og systemer var større enn man tidligere hadde antatt, skriver Lothe. Bak de største og mest kjente leirene eksisterte et nettverk av mindre leirer og stasjoner, totalt var det mange tusen. Kvinnene i denne boka var i flere av leirene, og ble flyttet rundt. Også i de små leirene var forholdene elendige. Den største av de jødiske ghettoene var Warszawa-ghettoen. Den var omgitt av en tre meter høy mur, og innenfor disse presset nazistene inn 400 000 jøder fra byen og området rundt. Det var stor nød. Mange jøder ble senere fraktet fra ghettoen og videre til konsentrasjons- og utryddelsesleirene. Maria Segal kom seg ut av ghettoen ved et lykketreff som sjuåring, men hennes familie ble sendt til en av konsentrasjonsleirene. Hun så dem aldri igjen, og tilbrakte krigsårene med å gjemme seg på ulike steder for å unnslippe nazistene. Ella Blumenthal ble som ung kvinne også ført til den overfylte Warszawa- ghettoen sammen med sin familie. Det hersket sult, underernæring og sykdom. Hennes historie om hvordan de greide å gjemme seg bort flere ganger når nazistene kom på sine tokter for å hente folk ut av ghettoen, er utrolig. For en selvoppholdelsesdrift i en situasjon som kun er mørk og uten særlige lysstrimer av håp! Til slutt gikk det som med de fleste andre, og familien ble ført til leiren Majdanek.

Ti vitnesbyrd
Fortellingene i boka utgjør ti vitnesbyrd om grusomheter som skjedde for 70 år siden. Seks millioner jøder ble drept som følge av Holocaust, et antall som er så stort at det er vanskelig å begripe. Men enkeltmenneskenes egne historier gjør det mulig å fatte hva som egentlig skjedde. Kvinnene i denne boken har ulike historier. Noen opplevelser er for vanskelige å fortelle. Som Edith Notowicz erfaring med Josef Mengele: Han «hadde en spesiell forkjærlighet for tvillinger, men jeg kan ikke gå i detalj her. Det blir for grusomt for meg.» Edith ble selv brukt i Mengeles forsøk på sterilisering av jødiske jenter, og heller ikke her orker hun å gå i detaljer. Jakob Lothe har latt boka få litt luft mellom linjene der intervjuobjektene har hatt behov for en pause i sin fortelling. Dette er sterke historier som vil kreve pauser også hos leseren, men derfor er de historier som skal leses og tas inn.

Kvinnelige tidsvitner

Fakta