Tolv ord fra Oskar Maier

Tea Henriksens store ungdomskjærlighet var Oskar Maier, den tyske unggutten og gartnerlærlingen som måtte forlate Norge, trekke i uniform og dra til Østfronten, der han havnet i russisk krigsfangenskap.

Historien om den brått avsluttede kjærligheten mellom de to er noe Tea Henriksens musikersønn har båret med seg gjennom hele livet, som falmede bilder i et fotoalbum. Moren er for lengst død, og sønnen har lagt fortiden bak seg. Nå har han søkt havn i Kongsvinger for å forberede seg til å reise til Sverige for å skrive sanger til det som skal bli hans aller siste og beste plate.

Men like før avreise dukker Oskar Maiers etterkommere opp i byen. Med seg har de alle brevene Tea Henriksen skrev til sin kjære Oskar, og en krans til å legge på graven hennes.



Anmelderne mener:









«Levi Henriksen har gitt ut en av sine modigste, sterkeste og beste romaner.»
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen









«Selvbiografisk anlagt morsportrett. Reflektert om krig og umulig kjærlighet. ... full av sterke bilder, sammenlikninger, anekdoter og kuriosa som plasserer tenåringene Tea og Oskar inn i en større historisk sammenheng, og som tillater Henriksen å reflektere over kjærlighetens vesen, grunnleggende eksistensielle spørsmål, rett og galt, menneskenaturen og livets tilfeldigheter. ... Få kan som Henriksen mørne leseren med sentimentalitet, uten at det derfor blir kleint. Så også i denne sammensatte og mangefasetterte romanen om krig og umulig kjærlighet, som nok fremfor alt er en rørende hyllest av moren: Mennene har kanskje bygd veiene, men det er kvinnene som har vist vei.»
Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad

«Man kan mislike lyden av det litterære instrumentet Henriksen har spilt på i de mange bøkene han har skrevet siden debuten i 2002, men at han behersker det til perfeksjon er det ingen tvil om. I den såre, lengtende bluesen til Henriksen er hverken nostalgi eller sentimentalitet for svakheter å regne, det er rett og slett materialet Henriksen lager litteratur av.»
Bernhard Ellefsen, Morgenbladet

«en lidenskapelig kjærlighetshistorie og et sødmefylt morsportrett»
Cathrine Krøger, Dagbladet