Vi snakket ikke om Holocaust
mor, jeg og tausheten
Irene Levin ; Irene Levin (Oppleser)
«Boken er et eksempel på hvordan nye innfallsvinkler kan gi større forståelse for hvordan krigen preget både de som overlevde og etterkommerne deres. (...) en nær, men også perspektivrik fortelling som gjør inntrykk.»
Da moren døde, fant Irene Levin notater og skriblerier som kastet nytt lys over livet hennes. Hvordan var det egentlig å være
jøde i Norge etter krigen? For noen år siden, da Irene Levin ryddet i sakene etter sin avdøde mor, fant hun noen skrevne ark. Les mer
Nedlastbar lydbok
Legg i
Nedlastbar lydbok
Legg i
Da moren døde, fant Irene Levin notater og skriblerier som kastet nytt lys over livet hennes. Hvordan var det egentlig å være
jøde i Norge etter krigen? For noen år siden, da Irene Levin ryddet i sakene etter sin avdøde mor, fant hun noen skrevne ark.
De dukket opp litt her og der, noen i en bokhylle, andre i en bunke med gamle kvitteringer. Først virket det som usystematiske
skriblerier, alt fra lange fortellinger med en begynnelse og en slutt, til korte brokker, nærmest som huskelapper. Etter hvert
begynte Irene Levin å gå grundigere gjennom notatene. Et nytt bilde av Fanny Raskows historie avtegnet seg, preget av selvbebreidelser
fra krigen. Under datterens oppvekst i etterkrigstiden var de traumatiske hendelsene hele tiden til stede i hverdagen. De
ble bare ikke snakket om. Hvorfor ble det slik? Irene Levin er akademiker og har også tidligere jobbet med taushet som fenomen.
I "Vi snakket ikke om Holocaust" bringer hun temaet inn både i sin personlige og profesjonelle historie: Hvordan var det å
være jøde i Norge etter krigen? Var det slik at jødenes grusomme skjebne ikke passet med det norske krigsnarrativet?