Vi møter tretten år gamle Bart som bor sammen med den overvektige og alkoholiserte mora si i en gammel bygård.

Ja, jeg heter Bart. Ikke sånn engelsk Bart med lang a. Nei, jeg heter Bart som i det håret som sitter midt i ansiktet på trailersjåfører. I hvertfall er det sånn folk her uttaler det, selv om jeg er oppkalt etter han lille gule i The Simpsons. Ikke det at mamma og jeg glor på Simpsons hver dag, men det hender vi zapper innom siden tv-en står på stort sett hele tiden. Hver gang sier mamma at hun ga meg navnet for at jeg skal bli en morsom tøffing som klarer meg her i livet. - Men Bart er bare ti år, sier jeg. - Han blir også tretten en gang. - Nei, han gjør ikke det. Han er ti år hvert eneste år. Jeg tror mamma ønsker seg en tøffere sønn. Det er derfor jeg går på boksing.

«Sangen om en brukket nese» handler om å slå - og ikke slå. Og den handler om å synge uten at noen hører det. Og den får deg til å le. Og til å få klump i magen. Og le igjen. Men mest av alt handler den om de viktige dagene i livet, dager da alt skjer på en gang, og ingenting er som før etterpå.