Hvordan ble tolv år gamle Andreas, usikker og preget av tvangstanker og tics, til landets mest omsvermede og omstridte artist og idol? Dette er historien om TIX og om Andreas, om å spille gitar til fingertuppene blør fordi tvangstankene ikke gir seg, om veien fra musikkrommet på Gjettum ungdomsskole til de store musikkstudioene i Los Angeles, og om at det alltid er håp – selv når det er vanskelig å finne sin plass i verden. Med mot og innlevelse forteller Andreas Haukeland historien om seg selv, og inviterer leseren inn i sitt eget univers, med all usikkerhet, smerte, festlighet og gullkonfetti det innebærer. «Mitt høyeste ønske var at andre skulle godta meg for den jeg egentlig var, inni meg, i stedet for å etterligne den de trodde jeg var. Eller var den eneste utveien å faktisk bli en helt annen?» Illustrert av Odin Helgheim. "Historien om Tix er blitt en bok der virkeligheten er like magisk som eventyret. Kan fortellingen gi styrke til andre som føler seg utenfor, er ingenting bedre enn det." "Ved å fortelle om hvordan det er å ha tvangstanker og å bli mobbet for å være annerledes, viser Andreas Haukeland andre unge som føler seg utenfor og alene, at det er helt normalt. "Han bruker sin kultstatus og sin personlige historie til å gi leserne selvtillit og tro på at man kan få til det utroligste, hvis man vil nok." Anne Cathrine Straume, nrk.no "Det smerter å bli oppfattet som en annen enn den du egentlig er. Tics lar seg vanskelig skjule. Men du trenger intet syndrom for å kjenne igjen denne ensomheten og usikkerheten. Det trøster å få vite at ingen er alene om å ha det vondt. Dessuten inspirerer det å se hvilke valg som har brakt Haukeland dit han er i dag. Og visst er det håp." "Tegneserieskaper Odin Helgheims illustrasjoner gjør boken innbydende for unge lesere. En kul mangastil tilfører noe betryggende robust til sårbarheten Haukeland viser frem. For fanskaren er nærhet viktigere enn språklig finesse og dype innsikter. Når Haukeland byr på hemmeligheter fra livet sitt, kan det oppleves som betroelser fra en venn." Guri Fjeldberg, Aftenposten