Ti samtaler
I denne boka har Jesper Juul samlet samtaler med ti ulike familier. Samtalene foregikk i løpet av en helg, der alle var samlet til seminar. Problemstillingene som ble tatt opp har relevans for de fleste som lever med ungdommer i huset, og Jesper Juuls innspill til de ulike familiene gir virkelig grunnlag for ettertanke. Juul tar nemlig både foreldre og unge på alvor, og da finnes det ikke nødvendigvis noen smertefrie løsninger. Etter noen uker melder familiene tilbake: Har rådene de har fått hjulpet? Hva har blitt bedre, og hva er uendret?

Hvorfor er det så vanskelig?
Hvor ble det av den greie lille jenta eller den aktive godgutten? Mange har lurt på om tenåringer er en egen livsform. Med labilt humør og generell ringeakt for autoriteter kombinert med tidvis sviktende vurderingsevne, utfordrer tenåringene selv de mest tålmodige foreldre til bristepunktet. Og ofte langt forbi. Både foreldre og unge er som oftest like leie av all kjefting og fastlåste konflikter. Finnes det en vei utenom den kontinuerlige kjeftinga? Jesper Juul representerer fornuftens røst, og holder fast på dialogen, særlig når det stormer som verst. Det finnes ingen annen farbar vei, hevder han. Og det har han selvfølgelig rett i, selv om det er lett å miste det av synet når man for hundrede gang er i ferd med å koke over av frustrasjon og sinne.

Oppdragelsen er over
Fruktbar dialog innebærer et mer likeverdig og respektfylt forhold enn den foreldre-barn-relasjonen man har vendt seg til gjennom mange år. Oppdragelsens æra er ugjenkallelig forbi - og kanskje før foreldrene innser det. Men hvis man skal slutte med oppdragelse og formaninger, hvordan skal man finne en ny måte å være til hjelp og støtte på for sine barn? Man trenger en ny rolle. Juul anbefaler at man går over til å være en sparringpartner - altså en som yter maksimalt med motstand, men uten å gjøre skade. Det du ikke har klart å lære bort innen barna blir 12–13 år, ved formaninger eller ved ditt gode eksempel, må de finne ut av selv, hevder Juul. Det blir lettere for dem med en våken sparringpartner i bakhånd. Så skummelt det enn kan virke - det er på tide å overlate mer av ansvaret til tenåringen selv.

Jovisst gör det ondt
Det er klart det gjør vondt når knopper brister. Det mange kanskje ikke tar helt innover seg, er at det også er vanskelig for mange foreldre å slippe taket i barna, litt etter litt. For hva gjør du hvis poden konsekvent neglisjerer leksene? Eller bare sitter inne på rommet sitt med datamaskinen? Hva om du slettes ikke synes at tenåringen er klar til å ta over, selv om de kanskje synes det selv? Man kan selvsagt ikke bare la dem seile sin egen sjø heller, og det er her det gjelder å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Etter omtrent en million formaninger vil det sannsynligvis ikke hjelpe med enda én reprimande. Hvorfor skulle det virke, når den foregående millionen prellet av som vann på gåsa? Jesper Juuls råd vil nok virke kontroversielle og kanskje beint fram skremmende i begynnelsen - men det er jo unektelig en skremmende fase man skal gjennom, og ved nærmere ettertanke innser man at Juul har rett. Det er ingen grunn til å opprettholde et fastlåst mønster med høyt konfliktnivå - som ikke engang gir resultater.

Gode mennesker
De fleste ønsker for sine barn at de skal vokse opp til å bli gangns mennesker og gode samfunnsborgere. Vi ønsker at de skal ha fått med seg et godt selvbilde på veien, at de skal bli tilfredse med den utdanningen og det livet de velger seg, og at de skal bli ansvarlige, handlekraftige voksne. At de skal klare å skape og opprettholde gode relasjoner til andre mennesker. Alle gode intensjoner er altså til stede - men som så ofte er det ikke alltid tilstrekkelig. Vi foreldre blir urolige og redde når det ikke virker som om tenåringene ser sitt eget beste eller tenker over konsekvensene av sine handlinger. Alle som kjenner seg igjen i noen av disse følelsene kan trygt søke støtte i Tenåringer i familien. Juul har årelang erfaring, sunn fornuft - og i tillegg fordelen av en viss objektiv avstand.

Sats på dialog
Jesper Juul har lang og bred erfaring med ungdom i opprør. Han oppfordrer alle foreldre til å slippe taket i oppdragerrollen og istedet bli en sparringspartner for tenåringen.

Jeg har ofte vært irritert og noen ganger til og med forarget, over den måten vi forholder oss til tenåringer på i vår kultur, nemlig som noen spesielt problemskapende barn og unge som oppfører seg slik at deres uskyldige foreldre må søke tilflukt i kjelleren mens krigen raser i huset.
Jeg synes det er provoserende at denne aldersgruppen problematiseres bare fordi de gjør det de er satt til å gjøre her på jorden - nemlig å bli selvstendige, ansvarlige og sterke medlemmer av samfunnet og sine aktuelle og fremtidige familier.