– Her er det en familie som aldri før har vært på bjørnejakt,men som går på med full kraft. De kommer seg gjennom høyt gress, kald og dyp elv, gjennom gjørme, gjennom skog og snøstorm. Ja, kort sagt det meste klarer familien å takle av utfordirnger underveis. Samtidig går den samme regla hele tiden om at de skal på bjørnejakt og er ikke redde osv. Når de kommer frem til bjørnehulen og går inn i den og møter bjørnen, blir de livredde. Borte er de tøffe jegerne og de legger på sprang gjennom alt de hadde strevd seg gjennom for å komme frem. De kommer seg fort hjem til huset igjen og lukker døre. Når de kan gjemme seg trygt i senga konstateres det at de aldri skal på bjørnejakt igjen. Boken er stor av størrelse, men det er lite tekst i den. Tegninger i den er det derimot nok av, og de gjør vel mye av hele boken.En kan sikkert få mye moro ut av boken, men det beste her ble hvor komisk det hele ble. Det er morsomt med noen som skal på bjørnejakt og når de ser en bjørn løper hjem igjen.

– Dette er ei morosam bok om ei familie som er på ei fantasifull bjørnejakt. Dei let seg ikkje stoppe av kalde elvar, skogar, snøstormar, gjørme eller skumle holer. Teksta er enkel og gjentakande, og derfor vil små barn ha lett for å følge med. Oxenbury er ein fantastisk illustratør, og det er i hovudsak bilda som ber boka. Ho skiftar mellom å bruke kolteikningar i svart- kvitt og akvarellar i fargar. Kva ho ønsker å oppnå med det er eg litt usikker på. Personlig synst eg det virkar litt forstyrrande, og hadde heller ønska meg fargar heile vegen. Men alt i alt ei fin fortelling.