Edvard Munch ble tidlig kjent, men slett ikke anerkjent, for sin kunst. Rabalderet var øredøvende da han stilte ut bilder. Munch sprengte grenser, og selv mente han at han var forut for sin tid. Gradvis vokste han i folks bevissthet, og bildet Skrik ble omsider tinget av Nasjonalgalleriet, åtte år etter at dette kontroversielle bildet vakte ramaskrik for første gang. Med denne biografien gir Ivo de Figueiredo oss en ny og spennende framstilling av Munch fram til 1902, som også er en bred historisk fortelling om bohemlivet i Kristiania, Paris og Berlin.

En sykelig familie

Edvard Munch ble født i 1863, foreldrene var Christian og Laura Munch. Familiehelsa var skrøpelig. Edvard var blek og tynn. Mora var sykelig og døde da Edvard var ganske liten. Faren var plaget av dårlige nerver, og Edvards ene søster, Laura, gikk ut og inn av byens «sindsygeasyl». Tante Karen flyttet inn etter moras død og tok seg av familien på sin utrettelige måte. Selv om det stormet rundt den selvopptatte Edvard som sjelden bragte penger til husholdningen, støttet tante Karen ham. Far Christian var ikke begeistret. Han visste hva slags mennesker sønnen omga seg med. Det var både fyll og andre syndigheter, og kunstnerspirene diskuterte HØYT der de slentret på Karl Johan.

Kunsten vant over kvinnen

Det er en fargerik beretning om et framvoksende kunstnermiljø i Kristiania der lederskikkelsene var Krogh, Thaulow og Werenskiold. Miljøene er beskrevet så detaljert og frodig at jeg nesten ønsker jeg kunne ha slentret sammen med de såkalte «pultostkameratene». Munch hadde ambisjoner og søkte seg ut. Han oppholdt seg i Paris. Han reiste til Berlin. Men suksessen uteble. Vi kan lese om Dagny Juel, Oda Krogh, Gustav Vigeland og August Strindberg. Om sykdom og fattigdom. Om vennskap og uvennskap i et miljø der alle skulle utfolde seg og frigjøre seg fra borgerskapets strenge normer. Edvard hadde sine damehistorier, men kunsten vant over kvinnen. Og omsider vant han anerkjennelse i Kristiania i 1901 med en stor utstilling. Det ble et vendepunkt!