Verden som var min : nittitallet

Bind 4 : Nittitallet

; Ketil Bjørnstad (Omtalt)

... hyggelige, passe selvkritiske Ketil Bjørnstad [velger] stadig å utlevere seg selv framfor å gå i strupen på andre mens han målbevisst og grundig søker å skrive sitt turbulente kunstnerliv. Det føles befriende.

, Stavanger Aftenblad Terningkast 5
Ketil Bjørnstads personlige erindringer om verdensbegivenheter og sitt eget liv har nådd fram til nittitallet. Les mer
Vår pris: 349,-
Spar: 50,-

Veil. pris: 399,-  (Innbundet) Fri frakt!
Leveringstid: Bestill før 19.12. - få levert til jul

Hovedbok i Bokklubben Nye Bøker
Utsendelsesuke: 51. Avbestillingsfrist: 11. desember

Om boka

Ironiens og grusomhetens tiår 

Ketil Bjørnstad skriver seg stadig nærmere vår egen tid. På tre år har han beveget seg fra Sekstitallet til årets utgivelse, Nittitallet, en epoke han karakteriserer som «ironiens og grusomhetens tiår», eksemplifisert ved den nye tv-humoren til Harald Eia og Bård Tufte Johansen. Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møtet med C. prøver han å legge løgnene bak seg.

«Fjerde bind av Bjørnstads enorme bokprosjekt - Verden som var min - holder leseren fanget på samme vis som de foregående.»

Fædrelandsvennen, terning 5

Bjørnstad er på den annen side ikke nådig mot seg selv heller. Når han og Ole Paus er i Marseille for å skrive Reisen til Gallia, boka om fotball-VM 1998, forlater de stadion når det står 0-0 ved pause i kampen Norge-Brasil. De er sultne og går på restaurant og må nøye seg med Kjetil Rekdals historiske vinnermål på tv. Dette kapitlet er et høydepunkt i selvpisking og Norges-betraktninger fra en erklært fotballhater. Og det finnes mange, mange andre høydepunkter. 

«Det krever mot, åpenhet, selvransakelse og storsinn.»

Finn Stenstad, Tønsbergs Blad, terning 5 

Under en jubileumsmiddag skal Bjørnstad ha Gro Harlem Brundtland til bords og får panikk ved tanken på å skulle konversere henne. Det går ikke bra heller. Dette må leses.  

Nittitallet er ironiens tiår. Gamle sannheter settes på prøve – både i storpolitikken og privat. Men denne boka handler innerst inne om kjærligheten til C. og om musikkens betydning for begge to. Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møtet med C. prøver han å legge løgnene bak seg. Sovjetunionen går i oppløsning, og krigene på Balkan bryter ut. 

«Nittitallet er blitt et imponerende erindringsverk. ... en av de beste bøkene i den foreløpige kvartetten.»

Turid Larsen, Dagsavisen

Bjørnstad får nye samarbeidspartnere som skal bringe ham ut i verden. Gamle sannheter settes på prøve, både i storpolitikken og privat. EU-kampen fortsetter, Arne Treholt blir benådet, og Bjørnstads forlegger William Nygaard blir skutt. Sammen med C. drar forfatteren til Bangladesh og får helt nye perspektiver. Senere bosetter de seg i hjertet av Paris. 

Prinsesse Diana dør. President Clinton stilles for riksrett etter Lewinsky-skandalen. Norge slår Brasil i VM i fotball. Mobiltelefonen blir allemannseie, og når klokka tikker mot nyttårsaften 1999, øker undergangsstemningen i den rike delen av verden. 

Fakta

Utdrag

 

Bakgrunnen for serien

Bakgrunnen for 'Verden som var min'

Da jeg skrev Veien til Mozart, merket jeg hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform. Helt siden jeg begynte å lese Hans Jæger på syttitallet, hadde jeg tenkt tanken. Men hva skulle jeg skrevet om, den gangen jeg sto midt oppi det, uten avstand til noe? Tid gir avstand. Men tid gir også nærhet. Ny innsikt. For å omskrive en sang av min kjære venn Ole Paus: «Det begynner å bli et liv, dette her, det begynner å ligne en roman.» 

Ideen ramlet plutselig ned i meg. Jeg tenkte på min egen historie. Men jeg tenkte også på begivenhetene der ute i den store verden. Alt som skjedde gjennom disse årene frem til i dag, som var med på å forme meg. Hvert tiår har en farve i min erindring. Sekstitallet er gult. Syttitallet er blågrått. Åttitallet er brunt. Nittitallet er nesten hvitt. Og tyvetallet er blågrått igjen, akkurat som syttitallet. Mens årene fra 2010 og til i dag er ... 

«Hva om jeg skrev romaner om hvert av disse tiårene?» tenkte jeg. Romaner som både var personlige erindringer og fortellinger om de store hendelsene i verdenssamfunnet og i Norge, sett fra et subjektivt ståsted. Jeg testet ideen på venner og kolleger. «Du må bare gjøre det,» sa de, nærmest unisont. «Det er jo slik vi husker livet vårt. Det store og det lille, smeltet sammen til én erindring.» 

Ketil Bjørnstad 

 

Anmeldelser

... hyggelige, passe selvkritiske Ketil Bjørnstad [velger] stadig å utlevere seg selv framfor å gå i strupen på andre mens han målbevisst og grundig søker å skrive sitt turbulente kunstnerliv. Det føles befriende.

, Stavanger Aftenblad Terningkast 5

Bjørnstads nitti-tall engasjerer (...) Fjerde bind av Bjørnstads enorme bokprosjekt - Verden som var min - holder leseren fanget på samme vis som de foregående.

Fædrelandsvennen Terningkast 5

Det krever mot, åpenhet, selvransakelse og storsinn. ... et dykk ned i den store historien som er en del av oss alle.

, Tønsbergs Blad Terningkast 5

Ja, det hviler en dåm av lykke over boken, en tone av tilfredshet og avslappethet. Men også av selvironi og humor, og litt selvransakelse - i det hele er det en litt åpnere Bjørnstad som står fram, og det styrker bokprosjektet.

, VG

Nittitallet er blitt et imponerende erindringsverk. ... en av de beste bøkene i den foreløpige kvartetten. Ketil Bjørnstad er ustoppelig ubeskjeden. Nittitallet byr på temperatur og engasjement, kjærlighetsrus, sorg og sinne.

, Dagsavisen

På sitt beste er det gripende og tankevekkende.

, Dagbladet