Det er stor interesse for nye historiefaglige bøker og romaner fra krigen, men også for nye utgivelser av klassiske øyenvitneskildringer og romaner skrevet av samtidige aktører. I grenselandet mellom disse sjangrene er Hans Falladas Alle dør alene en av de største klassikerne.

Tysk anti-nazist
På tross av vanskelige ungdomsår og psykiske problemer, ble Fallada en fremgangsrik journalist på slutten av 1920-tallet, og i 1932 fikk han sitt litterære gjennombrudd med romanen Lille mann - hva nå? Hitlers maktovertakelse året etter innvarslet en vanskeligere periode for anti-nazisten Fallada. I 1938 hadde han pakket kofferten og satt seg i bilen for å rømme, men klarte til slutt ikke å forlate sitt fedreland og sitt morsmål. Fallada ble værende i Berlin og overlevde krigen, men var innlagt på mentalsykehus det siste krigsåret.

Fra Gestapos arkiv
Befridd fra nazismen reiste Tyskland seg som kjent uventet raskt etter krigen. Det samme gjorde forfatteren Fallada, som var mentalt på offensiven selv om han var fysisk nedbrutt. Så fort tilgangen på skrivepapir gjorde det mulig, kastet han seg over et nytt stort romanverk med tittelen Alle dør alene. Fallada fant inspirasjon i en mappe fra Gestapo om et ektepar som i 1943 ble arrestert, dømt til døden og halshugget for å ha spredt postkort med opprop mot krigen og nazismen. Rundt denne engasjerende historien fra virkeligheten skapte Fallada tre år senere sitt romanunivers. Alle dør alene handler om ekteparet Quangel. De er et tilsynelatende ganske vanlig ektepar fra arbeiderklassen i Berlin, som etter å ha mistet sin eneste sønn ute i krigen starter sin egen enkle, lille og tidvis naive kamp mot diktaturet på hjemmebane.

Realistisk skildring
Med utgangspunkt i bygården hvor ekteparet Quangel bor, gir Fallada samtidig en engasjerende skildring av hverdagslivet i krigens Berlin, og lar leseren møte en gruppe mer og mindre tragiske menneskeskikkelser derfra. Persongalleriet er sterkt sammensatt. Mellom denne bokens permer blir man kjent med idealistiske motstandsfolk og hederlige hverdagsslitere, men også med overbeviste nazister så vel som krigsopportunister og svindlere. Knapt noen har gitt en mer realistisk skildring av ulike menneskers liv ute i krigens Berlin enn Fallada gjorde - selv om han satt inne på et asyl siste del av krigen, og for en stor del skrev romanen etter krigen som tvangsinnlagt sykehuspasient. Historien om ekteparet Quangels kamp mot nazismen, og om nazistenes jakt på dem, er spennende og lesning, krydret med tankevekkende skildringer av andre mennesker som på ulike vis også fikk sine liv preget av krigen. Alle dør alene er en roman som bør leses (alene eller sammen med andre!) av alle norske boklesere med et minimum av interesse for historien om 2. verdenskrig. Samtidig er det mest av alt en dagsaktuell roman om hvordan et samfunn styrt av diktatur og i krig utvikler sin frykt og paranoia - og om hvordan det ødelegger livet for ulike mennesker der. Det skjer i andre land den dag i dag, og er slik et tema som fortsatt har relevans for alle samfunnsbevisste mennesker både her i Norge og andre land.

Omvendt krimroman
Sett fra vår tid er resultatet av Hans Falladas siste litterære prosjekt blitt noe av en omvendt krimroman, hvor det som er lov står mot det som er rett. Alle dør alene handler om politiets jakt på personer som har begått klare lovbrudd og gjort handlinger vurdert som svært samfunnsskadelige av landets politiske ledelse. Likevel vil så godt som alle lesere sterkt sympatisere med «forbryterne». Alle dør alene utkom for første gang på tysk våren 1947. Suksessen romanen fikk i mange land fikk aldri forfatteren selv oppleve. Morgenen 5. februar 1947 ble Hans Fallada funnet død i sin seng på sykehuset. Også den berømte forfatteren døde slik alene. Men hans siste og største roman lever videre, og vil bli husket like lenge som krigen den handler om. Falladas romanfortelling fra krigsårenes Berlin er en litterær bauta som, i enda større grad enn hans eget liv, står igjen som en viktig påminnelse om hvilke offer nazismen krevde også av dens motstandere i eget land. 64 år senere skal man fortsatt lete langt etter en mer aktuell eller mer fascinerende roman fra fascismens tidsalder!