Opp mot Anna Kareninas ekteskapsbrudd og fortærende forhold til grev Vronskij stiller forfatteren den langsomt voksende kjærligheten mellom godseieren Levin og Kitty. Hos Tolstoj  kan kjærligheten også være livgivende.De to kontrasterende parene gir Tolstoj anledning til å legge flere av samtidens store diskusjonstemaer under lupen: kvinnenes posisjon, utroskap, ekteskapets fremtid, ja, endog russisk landbrukspolitikk og bøndenes stilling. Debatten er ikke løsrevet fra personene, men "tvert om, utnyttet av Tolstoj for å vise hva som bor i menneskene som fører ordet", skriver Erik Egeberg i forordet til sin oversettelse av Anna Karenina. "Og det ser Tolstoj med skarpere blikk enn noen annen; den psykologiske troverdighet er én av sidene ved hans mesterskap."

Skandale
Ved romanens begynnelse har forfatterens alter ego, Levin - som foretrekker det jordnære livet på godset - kommet til Moskva for å fri til sin store kjærlighet, Kitty. Han får avslag. Hun er betatt av offiseren grev Vronskij, som ser ut til å gjengjelde følelsene og seiler opp som ekteskapskandidat. Det skal snart endre seg. På togstasjonen i Moskva møter Vronskij helt tilfeldig fyrstinne Anna Karenina fra St. Petersburg, og fra da av er deres skjebne beseglet.Allerede på stasjonen kommer et forvarsel om hva deres ulovlige kjærlighetsforhold vil føre til for Annas del: En banevokter har falt ned på sporet og blitt overkjørt av toget.

"Den psykologiske troverdighet er én av sidene ved hans mesterskap."

Anna stritter imot sine følelser for Vronskij. Hun vet hva hun risikerer: skandaløs skilsmisse, sin sosiale posisjon, utstøtelse. Men lidenskapen er uimotståelig. Anna bedrar sin ektemann, den stive embetsmannen Karenin, først i hemmelighet, så åpenlyst, og snart får Anna møte aristokratiets samstemte moralske fordømmelse. Til slutt ber hun Karenin om skilsmisse. Hans betingelser er uventede og ikke til å bære: Deres lille sønn Serjozja skal bli hos ham, og hun får aldri møte sønnen igjen.

Ifølge Egeberg var forfatterens opprinnelige tanke å fremstille Anna som innskrenket og egoistisk. Men slik ble det ikke: Anna tegnes som et oppvakt og sjarmerende menneske. Men hun er ikke Ibsens Nora, hun gjør ikke opprør mot konvensjonene. Teatersjef Hanne Tømta, som har skrevet det innledende essayet til Verdensbibliotekets utgave, er opptatt av ulikhetene: "De to ikoniske kvinnefigurene Nora og Anna er skrevet ganske samtidig, men blir behandlet veldig forskjellig av sine skapere", sa hun til Dagsavisen da hun satte opp Anna Karenina på Nationaltheatret i 2012. "Den mest konkrete forskjellen er i alle fall at Tolstoj lar Anna dø, mens Ibsen lar Nora gå ut i noe ukjent."

"Tolstoj lar Anna dø, mens Ibsen lar Nora gå ut i noe ukjent."

Tolstojs utlevering av overklassens dobbeltmoral er nådeløs. Men den er ikke hovedgrunnen til at Anna går under, mener Erik Egeberg. "Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde", lyder romanens bibelske motto " ... og vi bør slå opp i Romerbrevet og finne fortsettelsen. 'Sier Herren'. Skriftstedet slår to veier: For den første forbyr det mennesker å dømme, for det annet fastslår det at Gud dømmer. Anna bryter nok samfunnets lov, men det avgjørende for Tolstoj er nok at hun bryter en av selve livslovene."

Verdensry
"Det er knapt noen russisk slekt som har betydd mer i russisk kulturliv enn den grevelige familie Tolstoj, og blant Tolstojene er det ubestridelig ingen som har hatt større betydning enn Lev Nikolajevitsj," skriver Egeberg. "I årene rundt århundreskiftet var han ikke noe russisk fenomen alene. Nå var han kanskje verdens mest kjent kulturpersonlighet."

Han var født i 1828. Etter å ha avbrutt universitetsstudiene, gikk han inn i militæret, der han tjenestegjorde som offiser, blant annet i Krim-krigen. I 1855 ga han opp feltlivet og ofret seg for skrivingen. Allerede i 1852 hadde han debutert med fortellingen "Barndom". "Alt der kommer to gjennomgående trekk i hans forfatterskap frem: hans trang til å benytte selvbiografisk materiale og hans nesten uhyggelig skarpe iakttagelsesevne", forteller Egeberg.

"Han var kanskje verdens mest kjente kulturpersonlighet."

Det tok noen år før Tolstojs verker oppnådde "full russisk lengde", som oversetteren formulerer det. Etter en rekke bøker av mindre omfang var den voluminøse Krig og fred fra 1860-årene et enormt kunstnerisk løft, og sammen med Anna Karenina ble den forfatterens internasjonale gjennombrudd.

Anna Karenina ble først publisert som føljetong mellom 1875 og 1877, og i bokform året etter. På norsk kom romanen i 1911, og den slutter aldri å inspirere. Romanen er kommet i stadig nye oversettelser og i sceneversjon - i Norge sto forestillingen også på Riksteaterets program senest i 2012. Fra samme år er den overdådige, britiske filmatiseringen med Keira Knightley i hovedrollen - en rolle som bl.a. Greta Garbo har bekledd i to av en hel rekke tidligere filmatiseringer. Et par operaer, tv-serier og en ballett har romanen også gitt opphav til.

Åndelig krise
Tostojs internasjonale ry skyldes ikke utelukkende hans skjønnlitterære produksjon. Etter Anna Karenina fikk Tolstoj en åndelig krise. Hans kristendomsforståelse ble radikalt endret og utdypet i en rekke skrifter: Bort med alle dogmer - bare evangelienes moralbud skal gjelde, forent med Rousseaus ideer om det naturlige menneske og det enkle liv. Læren førte til et brudd med den ortodokse kirken og brakte ham på kant med tsardømmet, men den skaffet ham mange tilhengere, også utenfor Russland.

Litteratursynet hans ble også påvirket; han gikk så langt som til å forkaste alle sine tidligere verker. Hans senere skjønnlitteratur, som fortellingen Ivan Iljitsj’ død (1886), har en mye enklere stil. I 1910 forlot Tolstoj sitt grevelige gods for å leve "det enkle liv". Han kom ikke langt. På toget fikk han lungebetennelse og døde på en jernbanestasjon, 82 år gammel.

"Da det gamle Russland brøt sammen i revolusjonene i 1917, var det ikke minst Tolstojs skyld (eller fortjeneste - alt efter som man ser det), skriver Erik Egeberg, "for med sin utrettelige forkynnelse av et enkelt liv, av likhet mellom alle mennesker, av avsky for enhver voldsanvendelse hadde han tæret kraftig på grunnvollen for tsardømmet."

Tolstojs utlevering av overklassens dobbeltmoral er nådeløs. Men den er ikke hovedgrunnen til at Anna går under, mener Erik Egeberg. "Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde", lyder romanens bibelske motto " ... og vi bør slå opp i Romerbrevet og finne fortsettelsen. 'Sier Herren'. Skriftstedet slår to veier: For den første forbyr det mennesker å dømme, for det annet fastslår det at Gud dømmer. Anna bryter nok samfunnets lov, men det avgjørende for Tolstoj er nok at hun bryter en av selve livslovene."

Verdensry
"Det er knapt noen russisk slekt som har betydd mer i russisk kulturliv enn den grevelige familie Tolstoj, og blant Tolstojene er det ubestridelig ingen som har hatt større betydning enn Lev Nikolajevitsj," skriver Egeberg. "I årene rundt århundreskiftet var han ikke noe russisk fenomen alene. Nå var han kanskje verdens mest kjent kulturpersonlighet."

Han var født i 1828. Etter å ha avbrutt universitetsstudiene, gikk han inn i militæret, der han tjenestegjorde som offiser, blant annet i Krim-krigen. I 1855 ga han opp feltlivet og ofret seg for skrivingen. Allerede i 1852 hadde han debutert med fortellingen "Barndom". "Alt der kommer to gjennomgående trekk i hans forfatterskap frem: hans trang til å benytte selvbiografisk materiale og hans nesten uhyggelig skarpe iakttagelsesevne", forteller Egeberg.

"Han var kanskje verdens mest kjente kulturpersonlighet."

Det tok noen år før Tolstojs verker oppnådde "full russisk lengde", som oversetteren formulerer det. Etter en rekke bøker av mindre omfang var den voluminøse Krig og fred fra 1860-årene et enormt kunstnerisk løft, og sammen med Anna Karenina ble den forfatterens internasjonale gjennombrudd.

Anna Karenina ble først publisert som føljetong mellom 1875 og 1877, og i bokform året etter. På norsk kom romanen i 1911, og den slutter aldri å inspirere. Romanen er kommet i stadig nye oversettelser og i sceneversjon - i Norge sto forestillingen også på Riksteaterets program senest i 2012. Fra samme år er den overdådige, britiske filmatiseringen med Keira Knightley i hovedrollen - en rolle som bl.a. Greta Garbo har bekledd i to av en hel rekke tidligere filmatiseringer. Et par operaer, tv-serier og en ballett har romanen også gitt opphav til.

Åndelig krise
Tostojs internasjonale ry skyldes ikke utelukkende hans skjønnlitterære produksjon. Etter Anna Karenina fikk Tolstoj en åndelig krise. Hans kristendomsforståelse ble radikalt endret og utdypet i en rekke skrifter: Bort med alle dogmer - bare evangelienes moralbud skal gjelde, forent med Rousseaus ideer om det naturlige menneske og det enkle liv. Læren førte til et brudd med den ortodokse kirken og brakte ham på kant med tsardømmet, men den skaffet ham mange tilhengere, også utenfor Russland.

Litteratursynet hans ble også påvirket; han gikk så langt som til å forkaste alle sine tidligere verker. Hans senere skjønnlitteratur, som fortellingen Ivan Iljitsj’ død (1886), har en mye enklere stil. I 1910 forlot Tolstoj sitt grevelige gods for å leve "det enkle liv". Han kom ikke langt. På toget fikk han lungebetennelse og døde på en jernbanestasjon, 82 år gammel.

"Da det gamle Russland brøt sammen i revolusjonene i 1917, var det ikke minst Tolstojs skyld (eller fortjeneste - alt efter som man ser det), skriver Erik Egeberg, "for med sin utrettelige forkynnelse av et enkelt liv, av likhet mellom alle mennesker, av avsky for enhver voldsanvendelse hadde han tæret kraftig på grunnvollen for tsardømmet."

Hanne Tømta, teatersjef ved Nationaltheatret, har skrevet det innledende essayet til Anna Karenina.

Hovedkilde: snl.no