Benektelse og verdighet

Vi lever i verdens beste land," og "vi har det så godt." Men er dette den hele og fulle sannhet? Vi bryter ned selvfølelsene våre ved å rise og rose. I stedet burde vi bygge selvfølelser, ved å bekrefte og se hverandre som hele mennesker. Presset på ytre faktorer som utseende og status øker. Vi er stresset, og vi uttrykker aggresjon mot hverandre i en sosial kamp om posisjoner. Vi lever i et vinner/taper-fellesskap. Vi lærer at noen er mer verdt enn andre. Finnes det et alternativ til dette? Kan vi klare å utvikle oss harmonisk altruistisk, slik mange av oss ønsker? Eller er sosialitet begrenset til å være en evig maktkamp, der vold og krig er viktige ingredienser? Hvorfor har vi etablert FN og demokratiet, med velferdsordninger som det godes alibi? Verdighet er et primærbehov, på lik linje med mat og drikke. I det vi ikke føler oss verdifulle, ønsket, inkludert og som en del av det samfunnet vi tilhører, så utvikler vi psykopatologiske trekk. Vi må ta på oss dugnadshanskene, og bygge verdighet sammen. Vi må lære å se oss selv; vårt ekte selv. På den måten vil vi også lære å oppdage og like hverandre slik vi er.