– I bokas åpningsscene våkner jeg-personen, en forfatter, opp ved lyden av en mann som har trengt seg inn i hennes soveværelse. Utenfor huset hennes står fremtidige romanfigurer i kø for å få en rolle i bøkene hennes, og denne mannen har sneket i køen. Han er desperat ute etter et liv. Mannen er Alvar Eide, en unnseelig mann, som pliktoppfyllende møter opp på jobb i et kunstgalleri hver dag. Er det av ondskap eller har romanen tatt makten over henne når forfatteren utsetter Alvar for den ene prøvelsen etter den andre? Hun introduserer nemlig en ung narkoman kvinne i livet til Alvar, Etter hvert utnytter hun ham til siste trevl, og Alvar klarer ikke å sette foten ned. Men på tross alle prøvelsene og den fortvilelsen disse medfører, er Alvar aldri i tvil om at det han egentlig vil er å leve. Selv ikke da han er på randen av selvmord, tviler han. Til slutt må forfatteren gripe aktivt inn i et forsøk på å forhindre den rene katastrofe. Vil hun klare det? Dette er en av de merkeligste krimbøkene jeg noen sinne har lest! Samtidig var den besettende og jeg klarte ikke å stoppe før boka var ferdiglest.

– I denne romanen har Karin Fossum gjort en spennende vri på hvordan hovedpersonen skal få fortalt sin historie. Forfatteren lever sammen med sine kommende romanfigurer som om de allerede har fått liv; de står i en lang rekke utenfor huset hennes og venter på tur til å få fortalt sin historie. Et stykke bak i denne køen står Alvin Eide, men han vil ikke vente lenger! Derfor bryter han seg inn til forfatteren og ber innstendig om å bli prioritert først. Forfatteren lar seg overbevise, og dermed har Alvins historie begynt. Alvin lever et forutsigbart og trygt liv, akkurat slik han tror han trenger og ønsker. Men en dag er det en som brøyter seg inn i hans liv, og om han tør, kan livet hans nå dreie i en helt ny retning. Han trekkes veldig mellom ønske om å fortsette sin anonyme tilværelse, uten nærhet til andre mennesker, og behovet for å ¿leve¿ mer, ta sjanser og se hvem han da er. Elsker måten Karin Fossum ¿skaper¿ hovedpersonene sine i denne romanen, den levende måten de skildres på og de dilemmaer boka tar opp. Denne bør man eie, slik at den kan leses flere ganger..

– Med denne boken har Karin Fossum beveget seg langt vekk fra kjente og kjære historier om Konrad Sejer. Jeg er ikke helt overbevist om at det er en bra ting, for denne boken var forvirrende og ikke så veldig spennende. Vi leser om en forfatter som møter sin neste hovedperson, og deretter skal skrive hans videre historie. Alt hun skriver, blir til virkelighet i hans verden. Fra å være en egentlig ganske kjedelig museumsansatt med null kontakt med omverdenen, vikles han inn i en røre av løgner, bedrag, en slags faderlig kjærlighet og død. Veldig spennende er den som sagt ikke, og det eneste jeg satt igjen med, er at jeg synes så grenseløst synd på hovedpersonen Alvar Eide.