To av mine favoritter er Det er greit for meg (1992) og I kjølvannet (2000). Bøkene har mye felles med hverandre (og med andre av Pettersons romaner, la bare det være sagt). I begge er det to menn som minnes sine fedre og det problematiske forholdet til dem. I begge er mennene knyttet til forfatterdrømmen og lesingen av identitetsskapende litteratur.

"Å lese Petterson er som å lese all stor
litteratur; man ser sin egen sjels
speilbilde i boksidene."

Og i begge spiller Veitvet en rolle, Selvaags første drabantby. Petterson vokste opp på Veitvet, han har selv båret på forfatterdrømmen og han har et uavklart forhold til sin egen far. Petterson trekker store veksler på eget liv i forfatterskapet sitt. Så å lese Petterson er som å lese all stor litteratur; man ser sin egen sjels speilbilde i boksidene. Men man blir også godt kjent med forfatteren bak disse underlige og spennende romanene.

To kamerater
I Det er greit for meg møter vi tenåringen Audun Sletten. Han kommer til Veitvet sammen med mor og to søsken. Faren er ikke med. Audun stiller på skolen i mørke solbriller og vil ikke innlate seg med noen. Men i møte med Arvid faller noen av forsvarsmekanismene, for Arvid er en åpen og god fyr. Og i dette kameratskapet utvikler de to unge mennene seg. Med årene blir de begge mer politisk bevisste. Arvid heiser blant annet FNL-flagget i skolegården. (Flagget for "Den nasjonale front for frigjøringen av det sørlige Vietnam"). Audun går ikke fullt så drastisk til verks, men har allikevel en klar klassebevissthet; gjennom sitt hat til prester, gjennom sine yrkesvalg og gjennom forfatterne han foretrekker å lese, som russeren Maksim Gorkij. Og i denne oppvekstskildringen får vi tilbakeblikk på Auduns barndom med en alkoholisert og fraværende far, en far som etterhvert skal vise seg å bli ganske nærværende også på Veitvet.

To brødre
I kjølvannet er en ganske annerledes roman, selv om den også er ganske lik. Her er hovedpersonene noe eldre. Arvid Jansen og broren har blitt rammet av en ufattelig katastrofe der flere familiemedlemmer har omkommet. Arvid er forfatter som har fått det til, men får han det til igjen? Greier han å skrive en eneste sann setning, det som også helten Hemingway strevde med? Han drikker, roter og famler. Han har mistet taket. Han og broren driver i kjølvannet av Den Store Ulykken - og spesielt i kjølvannet til faren som omkom, han som Arvid aldri kom helt innpå. Dette er en mørkere, tettere og mer desperat bok enn Det er greit for meg. Alvoret har blitt modent, voksent og ugjenkallelig.

"Han drikker, roter og famler.
Han har mistet taket."

I kjølvannet er også den boka som er tettest på Pettersons egen personlige tragedie. I Scandinavian Star-ulykken i 1990 mistet Petterson faren, moren, broren og kusinen. Jeg slutter meg til NRKs anmelder Leif Ekles bekymring om at det kan være grunn til å frykte en slik bok i et samfunn der det private ikke finnes som en sfære med krav på respekt. Men som Ekle skriver: "...det ligger mesterskap til grunn, intet mindre, når forfatteren, som Petterson, klarer å løfte den egne, helt konkrete tragedien - den som bare han kan eie - til å angå alle som fremdeles orker å tenke, alle som har møtt eller må møte sorgen som en del av dette livet." Man blir herdet med årene, men Pettersons romaner hører fremdeles med blant dem som kan få meg til å gråte.

Les mer om Per Petterson