• Les utdrag fra Det gyldne tårnet

Faren til Marianne samlet på autografer, moren til Marianne samlet på glansbilder, og Marianne samlet på bruskorker, servietter, brukte tyggegummier og alt mulig. Den eneste som ikke samlet i familien var Mariannes storebror, Henrik. Han hadde ikke tid, han hadde det så travelt med å leve.

Marianne beundret storebroren sin enormt. Han turte alt, og han fikk Marianne til å tørre mange ting også. Da hun var ti år stupe hun fra fra femmeteren. «Neste år tar du timeteren,» sa Henrik. Og når Henrik sa det sånn, gledet hun seg faktisk.

Det gylne tårnet
Moren og faren til Henrik og Marianne traff hverandre i Tivoli i København, og når de reiste dit igjen elsket de å gå rundt og leke at de  var nyforelsket. Henrik og Marianne kunne gå rundt som de ville, spise sukkerspinn og spille på lykkehjulet. Men det aller fineste var det gyldne tårnet. Marianne syntes at det måtte være verdens høyeste tårn, og egentlig turte ikke Marianne å ta det. Men sammen med Henrik gjorde hun det likevel. Så ble det vinter, med kalde dager og solskinn. En sånn dag spurte Henrik Marianne om hun ville bli med å kjøre rattkjelke. De suste utfor bakken. Midt i bakken var det en sving. Den hadde Henrik klart som ingenting før, men denne gangen klarte han det ikke. Han dundret med hodet inn i en port. Så ble han stille. Først en uke i koma på sykehus, så hjem.
Spise, sove, se ut av vinduet. Å, som Marianne savnet storebroren sin.

Fedres skatter
Foreldrene til Marianne hadde en butikk som het «Fedres skatter». Der solgte de alt mulig rart. Når de ble lei av å samle på noe, tok de med seg samlingene sine i butikken og solgte dem. Marianne hadde sin egen hylle hvor hun solgte sine gamle samlinger fra. De hadde ikke mange kunder, men de som kom var trofaste. Mariannes yndlingskunde var herr Garsen. Han var veldig gammel, sikkert 80 år, og i sin ungdom hadde han vært tryllekunstner. Han kjøpte alltid noe. Noen ganger kom barnebarnet hans, Vemund. Han var helt lik herr Garsen, men herr Garsen som 12-åring. Det litt rare var at de aldri var i butikken samtidig. Vemund var veldig god til å imitere stemmer, og Marianne begynte å samle på stemmer. Hun kunne huske mange hundre stemmer. Hun kunne ikke imitere stemmene selv, men når hun forklarte Vemund hvordan de hørtes ut, kunne han gjengi den perfekt. Men en stemme kunne ikke  Marianne huske, nemlig Henriks. Og som hun lengtet etter å høre stemmen hans! Henrik satt nå for det meste på rommet sitt og bygget med legoklosser. Noe høyt, høyt. Marianne forsto ikke hva det var, og så ble Henrik frustrert og rev det igjen. Gang på gang.  Hva var det Henrik prøvde å fortelle henne?

En dag fortalte Mariannes foreldre at de måtte selge butikken «Fedres skatter». Det var alt for få som handlet i den. Hele familien var triste, men det var ingenting imot hulkingen til herr Garsen. Da fikk Vemund en idé: Han og Marianne kunne selge stemmer!

Benådet forteller

Det gyldne tårnet er en flott fortalt roman om en søster og en bror. Her er en stemning og en intensitet som få fortellere evner å skape, men Klaus Hagerup gjør det igjen, som han før har gjort blant annet i bøkene om Markus. Hagerups særegne stil der dypt alvor og sprudlende humor er blandet sammen gjør bøkene hans lette å lese, og lette å like. Selvom Det gyldne tårnet er en bok med et alvorlig tema kan vi love at du kommer til å humre mye over boksidene.

• En av Norges beste fortellerstemmer
• Intenst og stemningsfylt
• Humoristisk og sår