Drep ikke en sangfugl

Drep ikke en sangfugl er en unik roman. På mest konkrete vis; Harper Lee skrev aldri fler. I popmusikk snakker man om "one-hit wonders". De er artister som dukker opp fra det tomme intet, har én kjempestor hitsingel og siden blir borte igjen.

Humor, alvor og patos
Litteraturen er annerledes, tenker man. Helt til man begynner å se nærmere etter. Vi har Salingers Catcher in the Rye, en bok som har fengslet flere generasjoner og har vært engelskpensum siden uminnelige tider. One-hit wonder.

Hele to av de store amerikanske sørstatsromanene i etterkrigstiden er slike. Den ene er John Kennedy Tooles eventyrlige komedie Tåpenes sammensvergelse. Grunnen til at vi aldri hørte mer fra Toole var at han begikk selvmord i 1969, 11 år før romanen ble publisert. Den andre forfatteren lever imidlertid fremdeles: Harper Lee. Drep ikke en sangfugl fra 1960 er solgt i mer enn 30 millioner eksemplarer.

Dette røper at vi har å gjøre med en roman som både traff tidsånden og er ekstremt tilgjengelig. Tiden var det tidlige 1960-tallet, Martin Luther Kings tidsalder, da borgerrettsbevegelsen satte spørsmålene romanen tar opp, på dagsorden. Tilgjengeligheten, og kvalitetene som gjør at dette blir stående mens avisutklipp gulner, handler om en utsøkt blanding av humor, alvor og patos. Drep ikke en sangfugl kan nok fint kalles en "feelgood"-roman, men den er for smart, for rik og mangfoldig til å skli ut i kitsch.

Guttejente
Historien fortelles fra et barns perspektiv. Guttejenta Scout (egentlig Jean Louise) er syv år gammel når historien begynner, og de to andre hovedpersonene er den fire år eldre broren Jem og barndomsvennen Dill, som er på Scouts alder. Moren er død, og barna oppdras av faren, Atticus Finch, en respektert advokat i den lille byen Maycomb et sted i Alabama. Tidsrommet er 1933-35.
Varsomt og lekende, slik barn opplever magiske somre og kjedelige skoledager, beveger dannelsesromanen seg mot sin kjerne: En svart landarbeider skal for retten, tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Atticus Finch er oppnevnt til hans forsvarer. Gjennom barna opplever vi hvordan familien stigmatiseres av rettssaken og av trusler om lynsjing. Dette var en tid da ordet "nigger" var gangbart i rettssalen, og svarte måtte lystre når de ble tiltalt som "boy". Det retten skal ta stilling til, er mye mer komplisert enn om vitneforklaringer stemmer eller ikke.
Det er et levende og sitrende bilde av Sørstatene i 30-årene Harper Lee tegner med lette og kjærlige strøk: fattigdommen, klassemotsetningene, de ulike religiøse sektene, rasespørsmålet. Så er da også mye av stoffet selvbiografisk. Lee er født i 1926 og altså jevngammel med Scout. Hun vokste opp i Monroeville, Alabama, og faren var advokat.

Barndomsvennen Truman Capote
Litteraturhistorisk er det kanskje mest spennende med nabogutten og klassekameraten, som selv ble en ikke ubetydelig forfatter: Truman Capote. Det er Capote som er forbildet for Dill, den tredje i kretsen. Han beskrives med "rundt, kjerubisk ansikt" og løpsk fantasi.

Vennskapet med Truman Capote varte i mange år. Harper Lee (som selv studerte juss) samarbeidet med Capote som researcher for hans store gjennombruddsbok, dokumentarromanen Med kaldt blod (1966). Da hadde hun selv solgt hundretusener av bøker og mottatt Pulitzerprisen for 1961. Men der Truman brukte suksessen som springbrett til New York-sosieteten, ble Harper Lee fullstendig stille. Hun har ikke snakket med journalister siden 1964. Hvorfor det tok slutt kan vi bare spekulere rundt. Vi kan synes at det er fryktelig urettferdig at et slikt utrolig talent blir taust, mens mindre betydelige forfattere er de veritable publiseringsmaskiner. Men sånt skjer.

Drep ikke en sangfugl er også enestående i det at den ble til en klassisk Hollywood-film. Gregory Peck spilte Atticus Finch i filmen, som kom i 1962. Peck mottok Oscar for beste hovedrolle det året, og filmen fikk også Oscar for beste manuskript.
Harper Lee er i dag en eldre dame på 85 år. Hun er på ingen måte noen einstøing, men når det er journalister som ringer, svarer hun kontant:
"Hell, no!"