• Historien bak Hotell Rwanda
• En ekte helt
• Fengslende og skremmende sann historie

- Det virker som om dere ikke bryr dere om døden, sa jeg.

På forhånd hadde jeg diskutert spørsmålet med flere norske bistandsarbeidere. Alle hadde forundret seg over det samme. Afrikanerne hadde døden så nært innpå seg, og likevel virket de dumdristige, nesten lattermilde konfrontert med en fare. Den svarte læreren, en kenyaner bosatt i Nairobi, satt bak skrivebordet og var sørgelig vestlig: dress, slips, glatt hår. Hyllene bak ham fulle av akademisk litteratur fra amerikanske og engelske universiteter.

Later som ingenting
- Nei, sa han bestemt. - Det er dere som ikke bryr dere om døden. Dere gråter ikke i begravelsene. Dere går hjem etterpå og later som om ingenting har skjedd. Vi tror ikke døden er naturlig. Vi spør alltid: Hvem står bak dette forferdelige?

Hvorfor hadde jeg spurt? For å få en forklaring på nedslaktingen av tutsiene i Rwanda, som hadde funnet sted ikke så lang tid i forveien? For å gjøre det til noe som ikke kunne hende hos meg, blant oss hvite, men bare der - hos dem?

Bestialitetens historie
Paul Rusesabagina er sønn av en hutubonde og en tutsikvinne. Som direktør for Hôtel des Milles Collines åpnet han dørene for hundrevis av flyktninger, mens en blodtørstig milits, støttet av myndighetene, ventet utenfor. Og han har ingen sans for en kulturell forklaring på det blodbadet han reddet dem fra. Bestialiteten var ikke et uttrykk for afrikanernes "natur", og heller ikke for et århundregammelt fiendskap mellom to stammer. Kolonimaktene hadde satt hutuer og tutsier opp mot hverandre, foretrukket den ene gruppen og undertrykt den andre. Men da folkemordet i Rwanda begynte, var det planlagt. En svak president ("en kriminell skrytepave" skriver Rusesabagina om Juvenal Habyarimana) og en regjering som var redd for å miste makten, brukte de gamle motsetningene som en unnskyldning for å gå til angrep på politiske fiender. En "fri" radiostasjon, RTLM, fikk oppgaven å hisse opp folk mot "kakerlakkene", de suspekte. Konkrete, men helt løgnaktige beskyldninger ble rettet mot navngitte personer.

Godheten i det alminnelige
Rusesabagina er et overbevisende vitne, og han gir en forklaring på hvorfor folkemordet skjedde, som lyder troverdig. Det er nyttig, men denne boka er bare i liten grad en dokumentasjon og en diskusjon av et blodbad.

"Godheten er ingen illusjon.
Vold er ikke regelen."

En ganske alminnelig mann er merkelig nok absolutt hyggelig lesning. Den er det fordi Rusesabagina er en hyggelig mann, og han skriver som om han sitter i restauranten på hotellet sitt. Der hadde han sitt faste bord og snakket med både de rike og mektige, de som senere skulle bli massemordere, og de av gjestene og naboene som var ganske alminnelige. Han elsket å snakke, og i boken sin snakker han som om vi, leserne, og han deler en øl. Han er glad for å kunne fortelle om landet sitt, og har et varmt blikk for sitt folks særtrekk og uvaner.

"Som direktør for Hôtel des Milles Collines
åpnet han dørene for hundrevis av flyktninger."

Han betror seg til oss, forteller om sine svakheter, om det han angrer på og det han dessverre var nødt til å gjøre - og som han ikke likte. Han forteller om "det rwandiske nei", det unnvikende svaret, som alle som har vært i Afrika vil kjenne igjen. Og han snur det elegant mot oss, når han forteller om sine samtaler - midt under blodbadet - med Det hvite hus.

Vold er ikke regelen
Han reflekterer over den "skrekkinngytende normaliteten" som inntrer når noe skjer som ingen egentlig kan forestille seg. Og han nekter å tro at mennesket er ondt. Når vi ser noe slikt som nedslaktingen av tutsier i Rwanda, føler vi at mennesket er blitt avkledd og avslørt, og tenker at godheten er et ytterplagg. Men nei, sier han, godheten er ingen illusjon. Vold er ikke regelen. Og det er merkelig nok dette gledelige budskapet som er kjernen i denne forsonlige, våkne og tenksomme beretningen om noe verden nektet å tro var sant.

Presentert av Tor Edvin Dahl, forfatter.