Charles Dickens (1812-1870) hadde allerede rukket å bli en kjent forfatter da Et julekvad for første gang ble publisert i London den 19. desember 1843. Da hadde han allerede drevet hjertemassasje på de lesende massene med romaner som Pickwick-klubben, Oliver Twist og Nicholas Nickleby. Og Dickens leverte varene så til de grader at Et julekvad er en av de få bøkene som aldri har vært "out of print", som det heter. Kritikerne elsket den også. "En fortelling som får leserne til å le og gråte," het det i det litterære londontidsskriftet Athenaeum.

Den unge forfatteren ble rost for å trekke fram gamle, engelske juletradisjoner som var i ferd med å forsvinne. Det at vi i dag i det hele tatt kan kalle noe for "en ekte engelsk jul", skyldes i stor grad dette mesterverket, fylt med sanger, kristtorn, misteltein, eføy, kalkuner, gjess, vilt, høns, sylte, digre steker, pattegriser, lange pølsekjeder, farsepaier, plumpuddinger, tønner med østers, rødglødende kastanjer, kirsebærskinnende epler, saftige appelsiner, søte pærer, veldige helligtrekongerskaker, sydende terriner med punch, glade voksne som ønsker hverandre en riktig god jul og skjelvende forventningsfulle barn.

Den karrige, knegne Knug
Pengeutlåneren og hovedpersonen Ebeneser Knug er gnieren over alle gniere (og inspirasjonen til Walt Disneys onkel Skrue). Som Harry Potter-oversetteren Torstein Bugge Høverstad så fabelaktig har gjendiktet det på norsk: "Å, spør om han var en hard negl med rivjernet, denne Knug! - En karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig gammel synder! Hard og skarp som flint, som aldri noe fyrstål hadde slått en varmende gnist fra; sær, seg selv nok, og sky som en østers. Kulden inni ham bunnfrøs de eldede ansiktstrekkene, bet i den spisse nesen, skrumpet hans kinn, stivnet hans skritt; gjorde øynene røde, de tynne leppene blå, og ga seg skarpt til kjenne i den gnissende stemmen. Et frossent rim dekket hodet og øyenbrynene og den magre haken. Hvor han kom, bar han sine egne kuldegrader med seg; kontoret hans frøs i hundedagene, og tødde ikke opp en grad til jul."

Skrekk-besøk av julens tre ånder
Kompanjongen Jakob Barflint er død, "død som en dørspiker", og den biske Knug sitter igjen på det kalde kontoret sitt sammen med sin underbetalte kontorist Bob, som har kone og en haug med unger hjemme, men som til nød får lov til å ta juledagen fri mot at han stiller ekstra tidlig på jobb dagen etter. Knug kaller julen "humbug".

Men så forvandler dørhammeren seg til Barflints ansikt - skrik! - og det hele er i gang. I tillegg til Barflints gjenferd, får gnieren besøk av tre ånder; fortidens jul, nåtidens jul og framtidens jul, og alt dette gjør så voldsomt inntrykk på Knug at livet ikke blir det samme etterpå. For Et julekvad handler ikke bare om julen.

Den handler i bunn og grunn om hvorfor vi i det hele tatt lever og hva det vil si å være et medmenneske, så Knugs forvandling får også stor betydning for kontoristen og familien hans, og Knugs nevø. Det er en fortelling som driver følelseslivet i leseren fra skanse til skanse. Du skal være godt herdet om du ikke kjenner det presse litt baki halsen når Bobs lille, sykelige sønn Timmelim, med den svake stemmen sin roper "hurra" for julegåsa ...

Inspirasjon fra eget liv
Dickens hentet inspirasjon fra eget liv da han skrev Et julekvad. Som liten ble han tatt ut av skolen og satt i arbeid da faren ble kastet i gjeldsfengsel. Og han ble tvunget til å fortsette da faren slapp ut igjen. Et julekvad handler om medmenneskelighet, pusterom og hva jula egentlig er. Det er kanskje derfor den blir lest om og om igjen, i generasjon etter generasjon. For den egentlige jula har alltid vært utrydningstruet, den. Vi merker det bare ikke. Så vil du gjøre deg selv og jula en tjeneste, skal du lese Et julekvad, gå ut i gatene og ta en grundig kikk rundt deg. Ingen ting vil være det samme lenger.