Det er over hundre år siden publikum på høstutstillingen flokket seg om Munchs "Syk pike". Mange var lattermilde, noen skrekkslagne over det ubehagelige motivet, svært få lot seg begeistre. Munchs vei til verdensberømmelse var kronglete. Vi går den sammen med ham i Ketil Bjørnstads storverk, den skjønnlitterære biografien Historien om Edvard Munch. Med sin omfattende kjennskap til Kristianiabohemen og tidsepoken tegner Bjørnstad uanstrengt opp miljøet rundt Munch, hans samtid, og med innslag av brev og andre nedskrevne tekster av Munch og hans nærmeste blir det litterære portrettet levende, nært og gripende.

Åndskampen
- Munch var vitterlig et offer for en høyst brutal åndskamp. Det slår meg hvor nær det offisielle Norge var ved å mobbe ham ut i  glemselen, sier Ketil Bjørnstad i et intervju med Aftenposten.

- Hans formelle dristighet sprengte borgerskapets grenser. Han utfordret det "dannede" kunstsyn, brøt med den rådende estetikk. Og fikk svi. Med Aftenposten som viktig verktøy gikk borgerskapet til personangrep så ufine at de aldri ville sluppet til i dagens presse.

Grensesprengende
- Hans evne til å bearbeide sin lidelse og se seg selv i perspektiv, er gripende, sier Ketil Bjørnstad. - Han så helt klart at den var en forutsetning for å skape. Og han kjempet frem kunstverk etter kunstverk - selv om det gikk på livet løs.

Bjørnstad stuper rett inn i et dramatisk øyeblikk i Munchs liv på bokas første sider, før vi blir med på hele livsreisen, fra famlende ungdomsår, inntredenen i Oslos kunstnerliv, tett på Kristianiabohemen - til reisene; Paris, Sør-Frankrike, Berlin og Roma. Og til "åstedene" hans; Åsgårdstrand, Kristiania, Kragerø - og til mer modne arbeidsår og tiden på Ekely. Utstillingene, arbeidsprosessene, motstanderne, noen viktige støttespillere, og kvinnene ...

Kvinnene, vennene, familien
"Jeg synes ikke jeg passer til å være glad i noen eller til at noen er glad i meg, jeg passer så lite til å være sammen med noen, det ble så tydelig da vi var sammen, jeg er umulig, passer bare til å male bilder," skrev Munch til en av sine kvinner. Gjennom brev og episoder får vi del i elskovshistoriene, kvinnene i Munchs liv. Fru Milly Thaulow med de gule blomstene, som nesten drev ham til vanvidd, det intense forholdet til rike og selvstendige Tulla Larsen - "ikke for meg" tenkte han første gang han så henne, den omsvermede Dagny Juel - og hans muse, fiolinistinnen Eva Mudocci "med de tusindårige øyne". Hver på sin måte formet de hans livsløp og hans kunst.

Selv om han valgte det bohemaktige livet og alene-heten, kunne Munch alltid regne med den nære familien som fulgte med fra hjemmet. Det var fiender og noen få støttespillere, særlig hans tidligere lærer Christian Krohg, som så talentet og tok ham i forsvar når Bjørnson eller andre var ute på krigsstien. Selv om han selv ikke omfavnet bohem-tilværelsen fullt og helt, var bohemene - Christian og Oda Krogh, Hans Jæger, Strindberg og Dagny Juel - hans venner og kumpaner.

Kildene
"Jeg hørte et stort uendelig skrik gjennom naturen." Det berømte utsagnet er Munchs eget om bildet som først het "Fortvilelse", nå "Skrik". Hele veien skrev han om sine motiver - diktfragmenter, prosalyriske stykker, romanutkast. De har gitt forfatteren levd liv til boka, og drar oss tett inn på Munchs univers.