Hundre år

For et majestetisk drama, nordnorsk kvinneliv i over 100 år

, VG Terningkast 5
Hundre år bør leses av alle som elsker Herbjørg Wassmos bøker, men også av dem som ønsker seg en dør inn i et unikt forfatterskap. Her handler det nemlig om kvinnene som ga inspirasjon til Tora og Dina - Herbjørg Wassmos formødre og hennes egen oppvekst i Vesterålen. Boka ble utgitt første gang i 2009. Les mer
Vår pris: 299,-
Spar: 43,-

Veil. pris: 342,-  (Innbundet) Fri frakt!
Leveringstid: Sendes innen 1 virkedag

Om boka

Presentert av Kristin Valla, forfatter og journalist

Hundre år bør leses av alle som elsker Herbjørg Wassmos bøker, men også av dem som ønsker seg en dør inn i et unikt forfatterskap. Her handler det nemlig om kvinnene som ga inspirasjon til Tora og Dina - Herbjørg Wassmos formødre og hennes egen oppvekst i Vesterålen. 

«Kort sagt: 100 år er sterke saker, i alle dei beste tydingar av ordet.» 

Marta Norheim, NRK


Sterke kvinner
Vi er i Lofoten, midt i en storm. Året er 1870. Sara Susanne Krog klorer seg fast til et fjell og forsøker å berge livet. Hun har rodd alene ut på havet etter å ha sittet modell for presten Fritz Jensen, som også er maler. Han maler en altertavle - den som i dag henger i Lofotkatedralen i Kabelvåg. Sara Susanne er engelen på bildet. Møtene blir skjellsettende for dem begge. 

Kanskje er presten den første som ser henne som et helt menneske? Men Jensens kone er ikke blind for hva som skjer, og det er etter en ordveksling med henne at Sara Susanne setter ut på havet. Mens hun klamrer seg fast til fjellet og bølgene skyller rundt henne, tenker hun på det som både er menneskets styrke og svakhet: Evnen til å berge seg selv. Jeg ble rørt av å lese dette. I bunn og grunn er det jo dette alle Wassmos bøker handler om: Kvinner som vet å berge seg selv. Ikke mange skriver bedre og mer bevegende enn Wassmo om akkurat dette. 

«Her er handling, driv, drivende gode dialoger og ellers alt en leser måtte ønske seg. ... En historisk roman som griper tak i leseren og ikke slipper taket.» 

Siri M. Kvamme, Bergens Tidende

Elsk din skjebne
Herbjørg Wassmo har i flere år lekt med ideen om å skrive om sine formødre - oldemoren Sara Susanne, mormoren Elida og moren Hjørdis. Hundre år er imidlertid noe langt mer enn en slektskrønike, det er en fullblods roman med romanens anatomi; her er nerve, drama, et rikt persongalleri og dialoger det gnistrer av. Det man ikke vet, det dikter man. Slik jobber en forfatter, også med sin egen familie. Slikt blir det altoppslukende litteratur av! 

Historien begynner i 1842, nøyaktig hundre år før Herbjørg Wassmo selv ble født. Sara Susanne mottar et frierbrev fra den stammende Johannes Krog, som slett ikke føler seg sikker på at hun vil takke ja (tør man be om diskresjon i fall svaret er nei?). Men en ung, farløs jente på 1800-tallet har ikke mange valg. Derfor sier hun ja til Johannes, blir frue på Havnnes og mor til tolv barn. Det yngste av disse er Elida, Herbjørg Wassmos mormor, som i motsetning til sin egen mor, trosser foreldrene sine og gifter seg av kjærlighet. Men også hun opplever at livet tvinger frem forhold man helst ikke vil vedkjenne seg. Da mannen hennes blir syk, må hun sette bort tre av de ti barna sine til andre i familien. Et av disse barna er Herbjørg Wassmos mor Hjørdis. Denne atskillelsen, som strekker seg over flere år, vil prege familien lenge etter at de blir gjenforent. 

«Hun klarer å skrive fram en troverdig og sanselig verden med tydelige karakterer som berører leseren.» 

Turid Larsen, Dagsavisen

Som leser blir man glad i kvinnene i denne boka. Man sympatiserer med dem, føler deres smerte. De levde i en tid da kvinner manglet reelle valg og stort sett giftet seg av praktiske hensyn, men på mange måter var ikke følelseslivet deres så ulikt det vi vet mange kvinner gjennomgår også i dag. Det handler om ikke å ønske seg barnet man bærer på. Sorgen over å se kroppen sin forfalle. Ønsket om å fylle dagene med noe meningsfylt. Men samtidig finnes det en vesensforskjell mellom våre liv og deres, og vissheten om dette gjør leseopplevelsen ekstra sterk: Det svartsinnet disse kvinnene opplevde, kunne ikke kureres med et par timer i sofaen hos en psykolog eller en jentetur på spa. Man bet tennene sammen og fortsatte. Klorte seg fast.

Det nordnorske temperament
For en som selv har vokst opp inst i en fjord i Nordland, er det en fryd å lese en skildring av landsdelen som er så til de grader levende og troverdig. Herbjørg Wassmo er en av få forfattere som skriver godt - og ikke minst morsomt! - på nordnorsk dialekt. Det gnistrer av dialogen i denne boka, og jeg synes liksom jeg kan høre min egen farmor - familiens ubestridte overhode - snakke til meg på sin likefremme og myndige måte. Samtidig er det spennende å lese om 1920-årenes Kristiania, da nordlendingene i hovedstaden var like fremmedkulturelle som dagens ikke-vestlige innvandrere. Mange vil utvilsomt kjenne seg igjen i Elidas frustrasjon over at sønnen blir ertet fordi han snakker så rart.

Like bevegende er det å lese om den unge Herbjørg, som gjemmer seg for Han og det skamfulle og ekle som Han representerer. Hun noterer tankene sine i en gul notatblokk som hun gjemmer under fjøsgulvet, og i denne gule boka aner vi at mye av Tora og Dina har sitt opphav. Skildringene av Herbjørg er knappe, men har til gjengjeld mer sprengstoff mellom linjene enn de øvrige partiene. De beskriver, i all sin poetiske nøysomhet, hvordan en forfatter blir til. Kanskje er det nettopp her vi finner nøkkelen til Herbjørg Wassmos forfatterskap. Et forfatterskap som med denne boka har blitt enda rikere.  

«Hundre år er en storslagen roman.» 

Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

Fakta

Om forfatteren

Herbjørg Wassmo er født i 1942 i Vesterålen. Hun debuterte i 1976 med diktsamlingen Vingeslag. I 1981 kom det virkelige gjennombruddet med romanen Huset med den blinde glassveranda, første bind i trilogien om Tora. For den siste romanen i trilogien, Hudløs himmel, ble hun også tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1987. De tre bøkene om Dina er Wassmos andre hovedverk, en trilogi som ble påbegynt med Dinas bok i 1989 og avsluttet med Karnas arv i 1997. Herbjørg Wassmo har også skrevet noveller og skuespill. Hennes bøker er oversatt til 24 språk, deriblant engelsk, tysk, fransk, spansk, italiensk, russisk, japansk og hebraisk. 

Herbjørgs historie

Ideen kom da hun fikk en brosjyre om Lofotkatedralen av datteren. Kunne engelen på altertavlen være et portrett av deres egen formor?

Herbjørg Wassmo intervjuet av Kristin Valla

Det var en gang et klokt menneske som sa at forfattere ikke velger de bøkene de skriver, men at bøkene velger dem. Det vil muligens Herbjørg Wassmo si seg enig i. Ideen til boka om hennes formødre kom for flere år siden, da datteren hennes sendte henne en brosjyre om Lofotkatedralen i Kabelvåg. Brosjyren forteller at prest og maler Fredrik Nicolai (Fritz) Jensen brukte en levende modell til engelen på altertavlen i katedralen. Denne kvinnen var Sara Susanne Bing Lind.

- Datteren min mente at dette måtte være vår formor. Jeg kjente igjen navnet og ansiktstrekkene på bildet av altertavlen. Plutselig hørte jeg mormor Elida og min mor, Hjørdis, snakke om Sara Susanne. Sporet var så overbevisende at jeg ikke ble kvitt det. 

Fiksjon og fakta
Dermed satte hun seg ned for å skrive. Klatret opp og ned grenene på familietreet, noen ganger ved hjelp av slektsgranskere. Det viste seg etter en stund at Hjerbørg Wassmos oldemor var en annen Sara Susanne i samme slekt. 

- Men da var det for sent. Jeg kunne ikke gi slipp på henne, og bestemte meg for å adoptere henne som min oldemor. Slik ble romanen en vev av reelle hendelser og fiksjon. I ettertid er det vanskelig for meg å vite hva som er hva. Jeg har i flere år nå trodd på min egen historie. 

- Men mye er jo sant her?

- Ja, min mormor har jeg diktet bare delvis, og min mor Hjørdis får komme til orde gjennom autentiske kjærlighetsbrev til min far. Men også henne måtte jeg dikte. Min mor snakket ikke mye om seg selv. Hennes søster, min tante Helga, er den som har fortalt meg mest om mine besteforeldre og deres barn. Jeg har dedikert denne boka til henne.

Piken som ble dikter
Etter hvert ble det klart for Herbjørg Wassmo at hun ikke kunne komme unna fjerde generasjon. Altså henne selv. Mens hun skriver, leter hun etter tegn. Sara Susanne er født i 1842, Herbjørg er født i 1942. Det er nøyaktig hundre år. Derav tittelen.

- Du har uttalt at du synes det var skremmende å skrive om Herbjørg?

- Til å begynne med stoppet alt opp i skam og nifshet. Men jeg bestemte meg for at det ikke var verre å utlevere Herbjørg enn de andre personene som jeg hadde påtatt meg ansvaret for. Å skrive er jo hele tiden å gjøre valg. Mens romanen i sin helhet ble en fiksjon over det som kunne ha vært, og kanskje var, levd liv, ble kapitlene om Herbjørg et viktig ankerfeste til virkeligheten. Og det fikk meg til i større grad å forstå hva som kan gjøre et menneske til dikter.

- Stilen din er knappere der hvor du beskriver Herbjørg som barn.

- Ja, nettopp fordi underteksten ble så viktig. Skildringen er med et barns og et meget ungt menneskes synsvinkel. Hun har lært seg å komme igjennom virkeligheten ved å skrive stikkord i små gule notatbøker som hun gjemmer i en voksdukspose under fjøsgulvet. Samtidig som hun springer på grusveien og fjæresteinene og snakker høyt med seg selv fordi hun har fantasiens uendelige muligheter.

Ingen autoritetsangst
Å skrive en bok som strekker seg over mer enn et århundre, krevde research. Spesielt om 1920-tallets Kristiania, som Herbjørg Wassmo ikke hadde beskrevet før, men som hun syntes det var spennende å fordype seg i. Hun leste i bygdebøker og snakket med mennesker som husket. I fjor sommer besøkte hun tuftene nordpå. Alle stedene hvor "hennes folk" hadde bodd.

- Hva tenker du om dine formødre i dag, etter å ha skrevet denne boka?

- Jeg har stor kjærlighet og respekt for dem. De har lært meg det meste av det jeg kan, og ingen av dem var plaget av autoritetsangst. Det har kommet godt med. De levde i en tid uten prevensjon, i en tid uten studielån, de to eldste uten å kunne studere. Alle prøvde å ta tak i sine liv, på hver sin måte. Og de hadde utfordringer jeg ikke helt forstår at de klarte av med.

- Hvor mye av Tora og Dina springer ut fra kvinnene i denne boka?

- Tora er ren fiksjon, men innsikten i Toras psyke har jeg. Akkurat som jeg har innsikt i Dinas desperasjon og utagering. For å sette det på spissen: Det ser ut for at en kunstner ofte kan takke livet for en vesentlig del av sin innsikt. 

 

Publisert: 13.10.2009

Utdrag

 

Medlemsblad

 

Anmeldelser

For et majestetisk drama, nordnorsk kvinneliv i over 100 år

, VG Terningkast 5

Kort sagt: 100 år er sterke saker, i alle dei beste tydingar av ordet.

, NRK P2

Hundre år er en storslagen roman.

, Tønsbergs Blad

Hun klarer å skrive fram en troverdig og sanselig verden med tydelige karakterer som berører leseren.

, Dagsavisen

Her er handling, driv, drivende gode dialoger og ellers alt en leser måtte ønske seg. ... En historisk roman som griper tak i leseren og ikke slipper taket.

, Bergens Tidende