Hundre år bør leses av alle som elsker Herbjørg Wassmos bøker, men også av dem som ønsker seg en dør inn i et unikt forfatterskap. Her handler det nemlig om kvinnene som ga inspirasjon til Tora og Dina - Herbjørg Wassmos formødre og hennes egen oppvekst i Vesterålen. 

«Kort sagt: 100 år er sterke saker, i alle dei beste tydingar av ordet.» 

Marta Norheim, NRK

Sterke kvinner
Vi er i Lofoten, midt i en storm. Året er 1870. Sara Susanne Krog klorer seg fast til et fjell og forsøker å berge livet. Hun har rodd alene ut på havet etter å ha sittet modell for presten Fritz Jensen, som også er maler. Han maler en altertavle - den som i dag henger i Lofotkatedralen i Kabelvåg. Sara Susanne er engelen på bildet. Møtene blir skjellsettende for dem begge. 

Kanskje er presten den første som ser henne som et helt menneske? Men Jensens kone er ikke blind for hva som skjer, og det er etter en ordveksling med henne at Sara Susanne setter ut på havet. Mens hun klamrer seg fast til fjellet og bølgene skyller rundt henne, tenker hun på det som både er menneskets styrke og svakhet: Evnen til å berge seg selv. Jeg ble rørt av å lese dette. I bunn og grunn er det jo dette alle Wassmos bøker handler om: Kvinner som vet å berge seg selv. Ikke mange skriver bedre og mer bevegende enn Wassmo om akkurat dette. 

«Her er handling, driv, drivende gode dialoger og ellers alt en leser måtte ønske seg. ... En historisk roman som griper tak i leseren og ikke slipper taket.» 

Siri M. Kvamme, Bergens Tidende

Elsk din skjebne
Herbjørg Wassmo har i flere år lekt med ideen om å skrive om sine formødre - oldemoren Sara Susanne, mormoren Elida og moren Hjørdis. Hundre år er imidlertid noe langt mer enn en slektskrønike, det er en fullblods roman med romanens anatomi; her er nerve, drama, et rikt persongalleri og dialoger det gnistrer av. Det man ikke vet, det dikter man. Slik jobber en forfatter, også med sin egen familie. Slikt blir det altoppslukende litteratur av! 

Historien begynner i 1842, nøyaktig hundre år før Herbjørg Wassmo selv ble født. Sara Susanne mottar et frierbrev fra den stammende Johannes Krog, som slett ikke føler seg sikker på at hun vil takke ja (tør man be om diskresjon i fall svaret er nei?). Men en ung, farløs jente på 1800-tallet har ikke mange valg. Derfor sier hun ja til Johannes, blir frue på Havnnes og mor til tolv barn. Det yngste av disse er Elida, Herbjørg Wassmos mormor, som i motsetning til sin egen mor, trosser foreldrene sine og gifter seg av kjærlighet. Men også hun opplever at livet tvinger frem forhold man helst ikke vil vedkjenne seg. Da mannen hennes blir syk, må hun sette bort tre av de ti barna sine til andre i familien. Et av disse barna er Herbjørg Wassmos mor Hjørdis. Denne atskillelsen, som strekker seg over flere år, vil prege familien lenge etter at de blir gjenforent. 

«Hun klarer å skrive fram en troverdig og sanselig verden med tydelige karakterer som berører leseren.» 

Turid Larsen, Dagsavisen

Som leser blir man glad i kvinnene i denne boka. Man sympatiserer med dem, føler deres smerte. De levde i en tid da kvinner manglet reelle valg og stort sett giftet seg av praktiske hensyn, men på mange måter var ikke følelseslivet deres så ulikt det vi vet mange kvinner gjennomgår også i dag. Det handler om ikke å ønske seg barnet man bærer på. Sorgen over å se kroppen sin forfalle. Ønsket om å fylle dagene med noe meningsfylt. Men samtidig finnes det en vesensforskjell mellom våre liv og deres, og vissheten om dette gjør leseopplevelsen ekstra sterk: Det svartsinnet disse kvinnene opplevde, kunne ikke kureres med et par timer i sofaen hos en psykolog eller en jentetur på spa. Man bet tennene sammen og fortsatte. Klorte seg fast.

Det nordnorske temperament
For en som selv har vokst opp inst i en fjord i Nordland, er det en fryd å lese en skildring av landsdelen som er så til de grader levende og troverdig. Herbjørg Wassmo er en av få forfattere som skriver godt - og ikke minst morsomt! - på nordnorsk dialekt. Det gnistrer av dialogen i denne boka, og jeg synes liksom jeg kan høre min egen farmor - familiens ubestridte overhode - snakke til meg på sin likefremme og myndige måte. Samtidig er det spennende å lese om 1920-årenes Kristiania, da nordlendingene i hovedstaden var like fremmedkulturelle som dagens ikke-vestlige innvandrere. Mange vil utvilsomt kjenne seg igjen i Elidas frustrasjon over at sønnen blir ertet fordi han snakker så rart.

Like bevegende er det å lese om den unge Herbjørg, som gjemmer seg for Han og det skamfulle og ekle som Han representerer. Hun noterer tankene sine i en gul notatblokk som hun gjemmer under fjøsgulvet, og i denne gule boka aner vi at mye av Tora og Dina har sitt opphav. Skildringene av Herbjørg er knappe, men har til gjengjeld mer sprengstoff mellom linjene enn de øvrige partiene. De beskriver, i all sin poetiske nøysomhet, hvordan en forfatter blir til. Kanskje er det nettopp her vi finner nøkkelen til Herbjørg Wassmos forfatterskap. Et forfatterskap som med denne boka har blitt enda rikere.  

«Hundre år er en storslagen roman.» 

Finn Stenstad, Tønsbergs Blad