Löwensköld-trilogien

De siste årene har det vært mange anledninger til å hedre den svenske forfatteren Selma Lagerlöf (1858 - 1940). 150-årsjubileet for hennes fødsel og 100-årsjubileet for hennes Nobelpris i litteratur (som hun som første kvinne mottok), har satt nytt søkelys på denne svenske nasjonalskatten. Men den aller beste måten å hedre Lagerlöf på, er å lese henne.

Hennes Löwensköld-trilogi, eller Värmlandstrilogi, som den også kalles, er den modne Lagerlöfs verk, skrevet på 20-tallet. Den består av romanene Löwenskiölds ring og Charlotte Löwenskiöld (begge utkom i 1925), og Anna Svärd (1928). Handlingen i dem strekker seg fra begynnelsen av 1700-tallet til midten av 1800-tallet og sjangermessig fra skrekk til romantikk. Og det begynner i beste skrekkromantradisjon. "Visst vet jeg at før i verden var det nok av mennesker som ikke visste hva frykt var for noe. (...) Men jeg lurer sannelig på om noen av dem ville hatt mot til å sette på seg den forskrekkelige ringen som gamle general Löwensköld på Hedeby hadde eid."

Gravrøveri
Det er den gamle gullringen til Löwensköld som er episenteret for rystelsene som senenere skal forplante seg gjennom de tre romanene. Bengt Löwensköld tjenestegjorde under Karl den tolvte. Ringen hadde han fått av kongen, sammen med Hedeby herregård i Bro sogn. Det var denne generalen som hadde skaffet Löwensköldene både navn, gård og adelskap. Löwensköld bar ringen på venstre hånds pekefinger for å vise at det bare var én konge for ham. Og han ble begravet med den ...

Det var mange som jamret seg over at et slikt klenodium skulle følge en død mann i graven. For generalens ring var blitt nesten like berømt som ham selv. Det het seg at i den ringen var det så mye gull at man kunne kjøpe seg en hel gård, og at den røde karneolen med kongens monogram inngravert, var like mye verdt.

I 1741 dør generalen og noen måneder senere dør barnebarnet hans, en liten jente, i blodsott. (Det er en tidligere fellesbetegnelse for tarmbetennelser med blodig diaré.) Jenta blir begravet i familiegraven, sammen med generalen. Graven blir åpnet. Og skal bli stående åpen og ubevoktet gjennom natten. Fristelsen blir for stor for bonden Bård Bårdsson og kona. I nattens mulm og mørke sniker de seg ned i graven og stjeler ringen.

Ta den ring og la den vandre
Skjebnemaskineriet begynner å rulle. Löwenskölds spøkelse følger ringen og den fører ikke noe godt med seg for de som eier den. I kjølvannet av ringen er det mord og elendighet. Og ringvirkningene fra Bårds ugjerning sprer seg utover i flere generasjoner. Ringens mer eller mindre skjulte vandring tar de merkeligste veier.

Men hvis du tror dette er dyster lesning, tar du feil. Det er nifst, men det ligger alltid en lun humor på lur. Jeg tror den gamle Lagerlöf, der hun har sittet og skrevet på Mårbacka, barndommshjemmet som familien måtte selge på grunn av økonomiske problemer, men som hun kunne kjøpe tilbake da hun ble rik og berømt forfatter, har smilt seg gjennom mye av arbeidet. For det er jo alvorlig nok når tre menn, Ivarssønnene, står anklaget for å ha drept for å ha stjålet ringen, men retten ikke klarer å finne ut hvem og retten avgjør at de tre skal kaste
terning. Den som får det minste tallet, er tyven. For i terningkast kan jo det hinsidige gripe inn, for eksempel generalen (sterk part i saken). "Det var en klok og rettferdig dom. Alle mennesker her nede i Värmland var fornøyd med den," skriver Lagerlöf.

Charlotte, Anna og Thea
Det er i hovedsak tre kvinner som berøres av ringvirkningene fra ringen. To av dem har fått hver sin roman i trilogien oppkalt etter seg, den tredje er Thea Sundler, datteren til kvinnen som ga spøkelset ro i første roman. Alle tre er svært forskjellige, og alle tre har forhold til Karl-Artur Ekenstedt, som, når vi treffer ham, utdanner seg til prest. Han er en
av Lagerlöfs mange prester, og den minst sympatiske. Charlotte Löwensköld er hans kusine og første forlovede, mens Anna Svärd kommer fra en helt annen samfunnsklasse. Hun er en bondejente fra Dalarna. Det er henne Karl-Artur gifter seg med. Hvordan Thea kommer inn i denne veven av kjærlighet og ondskap, selvkontroll og galskap, retteferdighet og urettferdighet, krenkelser og ære, skal jeg ikke røpe så mye av her, men nøye meg med å si at hun er en sterk katalysator som bringer Löwensköldslektens skjebne fra det grumsete dypet og opp til overflaten igjen.

Löwensköld-trilogien er basert på et folkesagn som ble fortalt "i skymningen vid eldbrasan" da Lagerlöf  var barn på Mårbacka. Det bærer også romansuiten preg av. Den er for det meste en tredjepersonsfortelling, men av og til avbryter fortelleren hendelsesstrømmen, for en liten diskusjon med seg selv eller leseren. Det skaper en helt spesiell og fortrolig stemning. Tross det overnaturlige, oppleves det som skjer som svært realistisk. Du føler deg både nær den värmlandske naturen og moralen, og alt det dramatiske som skjer. Du føler deg nær Selma Lagerlöf og ikke minst nær deg selv og det bankende hjertet ditt, der du blir fortalt for, i skumringen med alle skyggene og det levende lyset flakkende over det konsentrerte ansiktet ditt.