Dette er en sånn bok som for mange vil bli en milepæl i lesekarrieren. En bok som skaper entusiasme. Dette er en sånn bok som vrimler av scener, replikker, detaljer, som du vil ha lyst til å snakke om, og gjerne med en gang. Alle som har lest Magikeren og ser en annen som leser den, vet at det er en venn, en man kan by på et glass, en man kan sitte og utveksle leseerfaringer med hele natten. Dette er en sånn bok.

Når jeg tenker på elementer jeg ønsker en roman skal inneholde, tenker jeg på Magikeren. Den har alt: fengslende personer, lokkende steder, svimlende tidsspenn, spennende handling, forførende mysterier. Ikke minst er Magikeren en av de mest originale kjærlighetshistoriene jeg har lest.
Kort antydet: En ung engelskmann i London, Nicholas Urfe, som så langt i livet har sjekket opp jenter ved å snakke om sitt ensomme hjerte, treffer brått en jevnaldrende kvinne av et annet kaliber, Alison Kelly. Det blir alvor, men Nicholas har allerede tatt seg jobb som engelsklærer på en gresk kostskole og må dra til øya Fraxos i Egeerhavet. Kanskje er det også en flukt fra Alison, for som det sies i romanen: "I vår tid er det ikke sex, men kjærlighet, som er en trussel."
Her, i en villa på den nesten ubebodde siden av øya, møter Nicholas en eksentrisk, velstående greker, Maurice Conchis, og blir viklet inn i merkelige og til dels svært dramatiske hendelser før han omsider vender hjem til England for å stå ansikt til ansikt med Alison.

Tre gedigne historier
I grunnen får leseren tre gedigne historier flettet i hverandre. Det er Nicholas og Alisons intense kjærlighetshistorie, som hovedsakelig foregår i London. Det er forholdet mellom Nicholas og den eldre Conchis på Fraxos, en slags elev-læremesterfortelling som også inneholder en vakker fristerinne og konkurrent til Alison: den gåtefulle Lily. I tillegg blir leseren presentert for Conchis’ hendelsesrike livshistorie. Særlig hans beretning fra den tiden tyskerne okkuperte øya, inneholder episoder som slår nærmest fysisk inn i leserens kropp. Skal man forsvare sin frihet også når den går på tvers av all sunn fornuft?
Underveis skildres livet og naturen på øya Fraxos, og det er ikke minst dette som langsomt siver inn og betar leseren. Det enestående middelhavslyset, et landskap krydret med havsalt og timian - og jeg lover, etter fullført lesing vil du brenne av lyst til å gå turer gjennom sølvskinnende olivenlunder og i åser kledt med duftende pinjetrær før du bader i bukter der vannet ligger "som et turkis perleteppe". John Fowles, forfatteren, har brukt den lille øya Spetses, ikke langt fra Hydra, som modell for romanens Fraxos, og han har også trukket veksler på sine egne erfaringer som lærer på den greske kostskolen der. Det er tidlig på 1950-tallet, altså lenge før turistene gjorde invasjon.

Magikerens verden
Som nevnt dreier mye seg om Nicholas’ møte med Conchis. Om utsøkte måltider og kvessende samtaler i en villa som til Nicholas’ forbauselse rommer kunstverker av Bonnard og Modigliani, Rodin og Giacometti. Nicholas blir utsatt for en rekke tester og blir vitne til svære og forbløffende iscenesettelser eller maskerader. Til slutt føler han seg som en utvalgt, eller som om han er med i en gudelek. Samtidig blir Nicholas naturligvis mer og mer nysgjerrig på den eldre mannen. Er han en pensjonert musiker?

"I magikerens verden kan sannhet
være en slags løgn, og løgn en slags
sannhet."

En ornitolog? Opplevde han de urin-stinkende skyttergravene under den første verdenskrig? Er det sant at han studerte medisin? Har han overnaturlige evner? Og samarbeidet han med tyskerne under krigen eller ikke? Uansett hva svarene er, synes Conchis å utvide seg mer og mer, og i magikerens verden kan sannhet være en slags løgn, og løgn en slags sannhet.

Romanen, som jeg leser den, handler om oppdagelser. Eller som Conchis på et tidspunkt sier til Nicholas: "Jeg misunner Dem. De har det eneste som spiller noen rolle. De har alle Deres oppdagelser foran Dem." Eller kanskje jeg skulle si at temaet er oppdragelse, det å våge å utsette seg for oppdragelse, også når man er voksen, kanskje avdekke sider ved seg selv som man ikke visste at man var i besittelse av. Og når det gjelder kjærlighet: Av og til må et menneske ta en lang omvei, en omvei som fører til vekst, før det kan ta en vanskelig avgjørelse.

En magnetisk bok
Mer skal ikke røpes, for Magikeren har også preg av å være en detektivfortelling, og mye av lesegleden består i å nøste tråder, bruke alt man har av innbilningskraft. Men på samme måte som en god thrillerforfatter er John Fowles i stand til å vri plotet en tredje gang når han allerede har lurt deg to ganger. Personlig setter jeg pris på det. Altfor sjelden blir mine gjetninger gjort til skamme når jeg nærmer meg slutten av en roman. Har jeg sagt at Magikeren får deg til å lese Shakespeares fortelling om Prosperos øy med et nytt blikk? For dette en sånn bok. En magnetisk bok. Etter at du har holdt den i hendene, lest ferdig, vil du merke at den trekker til seg andre opplevelser, andre bøker, andre lesere. Og andre steder. Gode bøker får
følger. Jeg skal ikke utelukke at jeg en dag plutselig befinner meg på den toppen i Parnassos-fjellene der Nicholas står sammen med Alison i et av Magikerens lykkeligste øyeblikk. Dette er en sånn bok.