Gjennom generasjoner av russisk historie går en rakrygget kvinne og passer på sin stadig voksende familie i tider med revolusjon og krig, nød og  elendighet, fest og fred. En familie ellers spredd for alle vinder samles hver sommer hos familiens store mor, den barnløse Medea. Ljudmila Ulitskaja, ledende kvinnelig forfatter i det nye Russlands litteratur, har tatt arven opp etter de store russiske fortellerne.

Som et portrett Goya aldri fikk malt

Medea Mendez er, sitt spanske etternavn til tross, den siste renrasede grekerinnen i denne familien som i fjern fortid slo seg ned på Krim, den gang båndene var tettere til Athen enn til Moskva. Hun er den siste som har bevart språket, en gammelgresk dialekt som mye av filosofiens og religionens terminologi stammer fra. Hun er født Sinopli, det spanske etternavnet har hun etter sin avdøde mann, en munter jødisk tannlege, et menneske med små, men merkbare mangler og store, men godt skjulte fortrinn. Det er lenge siden hun ble enke, men hun har aldri giftet seg igjen. Tilværelsen som svartkledd enke kler henne, og hun trives med den. Medea kan landskapet og historien. Hun er en del av landskapet for innbyggerne. Hun er ett med naturen, og den er raus mot henne.  Hun føler velviljen fra alle stedene gjennom skosålene. Ikke for noe annet sted i verden ville hun ha byttet bort denne jorden.

Familiens særpreg

Medea ble født da det nittende århundret begynte. På den tiden vokste familien voldsomt, den ene kvinnen etter den andre ble født og viste seg å ha sparsommelighet, omhyggelighet og oppfinnsom praktisk sans som felles trekk, mann etter mann hadde stor energi og lidenskap for bygging. Alle hadde rødt hår. I fantasien stilte Medea dem opp på rad etter hvor rødt håret var. Mange år senere begynte hun å samle sine mange tantebarn og deres barn igjen i huset sitt på
Krim, og fortsatte der i det stille sine vitenskapelige observasjoner av dem alle sammen. De forsto det dit hen at hun var svært glad i dem alle.  Det er vanskelig å si hva slags kjærlighet til barn man finner hos barnløse kvinner, men hun viste en levende interesse for dem, og etter hvert som hun ble eldre, ble denne interessen bare sterkere.

Familiens særpreg

Medea ble født da det nittende århundret begynte. På den tiden vokste familien voldsomt, den ene kvinnen etter den andre ble født og viste seg å ha sparsommelighet, omhyggelighet og oppfinnsom praktisk sans som felles trekk, mann etter mann hadde stor energi og lidenskap for bygging. Alle hadde rødt hår. I fantasien stilte Medea dem opp på rad etter hvor rødt håret var. Mange år senere begynte hun å samle sine mange tantebarn og deres barn igjen i huset sitt på
Krim, og fortsatte der i det stille sine vitenskapelige observasjoner av dem alle sammen. De forsto det dit hen at hun var svært glad i dem alle.  Det er vanskelig å si hva slags kjærlighet til barn man finner hos barnløse kvinner, men hun viste en levende interesse for dem, og etter hvert som hun ble eldre, ble denne interessen bare sterkere.

Somrene på Krim

Søsken, svogere, svigerinner, nevøer og nieser oversvømmer Medeas hus på Krimhalvøya hver sommer, og det er disse vi følger gjennom flere generasjoner. Huset blir familiens fristed, og Medea blir det faste holdepunktet gjennom krig og revolusjon, stalinisme, undertrykking og deportasjon, emigrasjon og frihetskamp. Det er fattigslige kår også på Krim, men det er en overflod av omtanke og omsorg, nærhet og kjærlighet som får de fleste fysiske behov til å virke banale. Midt i kaoset som herjer med folk står Medea som søyle, stadig sterkere jo flere prøvelser hun blir satt på, hun er familiens bærende kraft som ikke lar seg knekke.

Storfamilien

Selv med sterke familiebånd og fellestrekk har de alle sine særegenheter. De har hver sine utfordringer, hver sine problemer,som søstrene  som oppdager at de har samme elsker. Den ene fascinerende skikkelsen avløser den andre, som oftest sett med Medeas øyne, deres liv og levnet  vurdert i hennes omtenksomme og rause sinn. Det er likevel Medea selv som lever sterkest i denne bredt anlagte familiehistorien. Stadig tydeligere står den kloke og livserfarne kvinnen fram ettersom hun ser tilbake på livet sitt i glimt som synet av og samværet med slektningene inspirerer til. Medea er en sterk kvinneskikkelse, en å bli glad i også for leseren, en praktfull kvinne.

Hundre års kjærlighet

Fortellingen om Medea er moderne russisk historie, fra tsartiden via kommunismen til dagens demokrati. Hun og hennes familie berøres og preges av historien, men de er den røde tråden gjennom den på godt og vondt. Som hos alle de store russiske fortellerne før henne byr Ljudmila Ulitskaja på alle slags mellommenneskelige forhold, erotikk og intriger, tillit og svik, mishandling og død, men særlig kjærlighet. Derfor kan fortelleren som oppsummerer Medeas liv si, i Marit Bjerkengs nydelige gjendiktning: "Det er en forunderlig god følelse, å tilhøre Medeas familie, en familie som er så stor at man ikke engang kjenner ansiktet på alle familiemedlemmene, men ser dem forsvinne inn i  det som har vært, det som ikke har vært, og det som skal komme".

Presentert av Rune Larsstuvold, oversetter og skribent

"De aller beste romanene har
sin egen logikk. Medea og
hennes barn er en slik roman."
New York Sun