En godhjertet Oslo-kjeltring møter samiske læstadianere i en vill vest-roman fra Finnmark. Jo Nesbø kjører spenningsromanen helt ut på vidda.
Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet S/S Juno i Kristiansund, med kurs for Amerika.
Les mer
Mere blod
Søt musikk oppstår mellom Oslo-mannen Jon og læstadianeren Lea da Jon låner ei koie til det han sier er rypejakt. Men Jon skal ikke jakte. Han er byttet. Og et livsfarlig jaktlag er på vei.
"Jeg svelga. Og tenkte. Jeg hadde ikke lyst på jobben. Jeg hadde ikke lyst på penga. Men jeg trengte dem. Hun trengte dem. 'Tolv ...,' sa jeg. 'Høres greit ut.'"
Oslo i 1977. Jon Hansen takker ja til å bli innkrever for Oslos verste kjeltring, Fiskeren, for tolv tusen per måned. Med løfte om 30 000 i bonus om han må ekspedere noen. Det hele er en misforståelse. Jon er en fredselskende hippie og har aldri knerta noen. Men hva skal han gjøre? Dattera har fått leukemi, og smådealeren Jon har hørt at man skal kunne kjøpe en behandling i Tyskland. En behandling han ikke kan klare å betale for om han ikke slår til på den livsfarlige Fiskerens tilbud. Fiskeren har fått for seg at Jon av prinsipielle grunner har tatt livet av en av hans menn på grunn av litt hasjgjeld. Det var feil. Fyren var deppa og tok sitt eget liv.
Det fungerer en stund. Jon opplever at det stort sett er nok å si at han kommer fra Fiskeren, så kommer pengene på bordet. Men når det blir alvor og han skal ta liv, går det ikke lenger. Han rømmer ut av byen. Han drar så langt man kan komme innenfor landets grenser. Det er derfor han stiger av bussen i Kåsund på Finnmarksvidda. Lenger nord og vekk fra sin opprinnelig solide middelklassebakgrunn kommer han ikke.
Til samene på Finnmarksvidda sier Jon at han heter Ulf og at han er kommet for å gå på rypejakt, men den begynner ikke før om en uke. Jon dykker ned i lokalsamfunnet og blir fort en del av intrigene rundt Lea, som er gift med den mektige fiskeren Hugo. Hugo er savnet på sjøen, men Lea har god grunn til ikke å savne han nevneverdig. Hun låner Jon rifle til rypejakta og gjeterhytte på vidda. Men jakta på ham som kaller seg Ulf, er begynt. Fiskeren og hans menn er på sporet.
Jo Nesbø beveger seg ut fra det kriminelle Oslo-miljøet, som har vært sentralt gjennom alle Harry Hole-bøkene, Sønnen og nå sist, Blod på snø. Det vil si, han tar med seg elementer av miljøet fra Blod på snø. Men han plasserer hovedpersonen sin langt fra Oslos bakgater, nå bærer det langt ut på vidda. Bokstavelig talt. Og i en samisk og læstadiansk del av Finnmark kan Jo Nesbø virkelig slippe seg løs med både karakterer og intrige. Samtalene med en samisk spritpusher med tøyelig moral er svært kostelige. Likeså dialogen med unge Knut, som svært troskyldig informerer Jon at han vil brenne i helvete for det aller meste.
I Nesbøs romaner er det mange filosofiske utsagn om livets forgjengelighet. I Mere blod blir det nesten et tema. En mann som ikke kan drepe (men som egentlig har det som jobb), venter på bli drept mens han gjemmer seg i et læstadiansk miljø. Når han i tillegg forelsker seg i predikantens datter, Lea, er grunnlaget lagt for at de nesbøske finurligheter skal blomstre. Og det er ikke bare kjeltringene fra Oslo som truer med vold. Det ligger et spenningselement i spørsmålet om Leas brutale ektemann Hugo ikke er druknet, men plutselig vil dukke opp igjen. Og i det at hans bror absolutt ikke vil la noen søring komme for nær Lea. Under en fisketur med Knut og Lea ser Jon for seg Johnny, en som er sendt ut av Fiskeren: "Da jeg åpna øynene igjen, så jeg en stor torsk sprelle i bunnen av båten. Øynene bula ut på den, som om den ikke trodde det den så. Og det er klart, det var vel ikke slik den hadde trodd det hele hang sammen." I Jons hode reflekterer selv en torsk over tilværelsen.
Jon tror lenge ikke på annet enn at døden vil inntreffe. At deltagelse i gudstjeneste ikke får Jon til å ta til troen, overrasker ikke, men begrunnelsen er ikke teologisk: "Har de greid å frelse deg?" spurte han. "Ikke ennå," sa jeg. "De synger litt for falskt."
Oppholdet på vidda gjør noe med Jon. Det er nok ikke vidda i seg selv, men kanskje er det møtet med Lea og sønnen hennes. Forelskelsen. I hvert fall går synet fra det mer kyniske til å framstå som i denne dialogen: "Du spurte meg om hva jeg tror på ..." "Ja?" "Det er det jeg tror på. Menneskets evne til godhet."
Finnes det noen som er i nærheten av Nesbøs lekenhet og kreative fortelleglede? I Mere blod fletter han flust med refleksjoner inn i spenningsromanen og krydrer med humor som veksler mellom det kølsvarte og det varme.
Bror din på prærien
Tenk deg at du er 16 år og aldri har vore utanfor landet før, kanskje ikkje eingong utanfor fylket. No skal du reise frå mor og far og søsken, frå landet ditt, frå språket ditt, alt du har kjent og kjært.
I 1893 forlét Eilert barndomsheimen utanfor Molde og dreg til Webster i Dakota. Der ventar tanta Gjertine, ho som han alltid har vore knytt til, og som no har bede han om å kome over. Men Gjertine, som eigentleg er familiens fyrverkeri, verkar ikkje særleg glad når Eilert dukkar opp. Snart skjønar Eilert at tanta har fått den såkalla præriesjuka, og er blitt deprimert. Han forstår også kva ho treng: å få vere åleine på ei jakthytte i ødemarka, midtvinters. Slik finn Gjertine att seg sjølv, og får grubla over liv og død og tvil og tru. Og mannen hennar, Ola, støttar henne.
I boka er dessutan dei kvinnelege romanfigurane jamt over like glade i fysisk kjærleik som menn - begge deler gjerne stikk i strid med korleis mange kanskje tenkjer at det "alltid" var i gamle dagar. Slik viser Edvard Hoem oss at menneske først og fremst er nettopp menneske - til alle tider. Dei elskar og hatar, håpar og resignerer, kjempar, vinn og tapar. Verda var annleis, men menneska var dei same.
Hoem klarar dessutan det han skriv i etterordet til første boka at han vil gjere: å dikte desse folka levande for oss, dikte dei av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar dei i håret og regnet som fall på markene og menneska i Knut Nesje si tid - og i Edvard Hoem si. Særleg kjem vi tett på den sindige slitaren Knut, han som sørgjer seg nesten sjuk over at alle dei fire sønene hans har hamna så langt heimanfrå. Ein slags streng av sorg over dette ligg og dirrar gjennom heile boka. Og slik minner Hoem oss på at dette er noko som skjer kvar dag, over heile verda. Barn dreg, foreldre dreg, dei ser kvarandre aldri att - og det er like hjarteskjerande uansett kvar og når det hender.
Slik er det med gode bøker, også dei historiske, dei omhandlar på eit eller anna vis eksistensielle problemstillingar i vår tid. Men så lett er det å bli dregen inn i liva Edvard Hoem skildrar, i kvardagsliv og dramatiske hendingar, humor og lidenskap, at det ikkje slår ein før etterpå at dette også er noko større - at det er forteljinga om den største folkevandringa ut frå landet vårt nokon gong, ei tid då halve det norske folk drog på jakt etter draumen.
I trygg forvissing om at det skal kome eit tredje band, er det berre å nyte Bror din på prærien, ei bok der Hoem både skriv seg inn i hjarta våre og byr på eit viktig stykke Noregs-historie.
Detaljer
- Språk
- Norsk Bokmål
- ISBN
- 9788252587425
- Utgivelsesår
- 2015
- Nr
- 8095779