Søt musikk oppstår mellom Oslo-mannen Jon og læstadianeren Lea da Jon låner ei koie til det han sier er rypejakt. Men Jon skal ikke jakte. Han er byttet. Og et livsfarlig jaktlag er på vei.

"Jeg svelga. Og tenkte.
Jeg hadde ikke lyst på jobben.
Jeg hadde ikke lyst på penga.
Men jeg trengte dem.
Hun trengte dem.
'Tolv ...,' sa jeg. 'Høres greit ut.'"

Oslo i 1977. Jon Hansen takker ja til å bli innkrever for Oslos verste kjeltring, Fiskeren, for tolv tusen per måned. Med løfte om 30 000 i bonus om han må ekspedere noen. Det hele er en misforståelse. Jon er en fredselskende hippie og har aldri knerta noen. Men hva skal han gjøre? Dattera har fått leukemi, og smådealeren Jon har hørt at man skal kunne kjøpe en behandling i Tyskland. En behandling han ikke kan klare å betale for om han ikke slår til på den livsfarlige Fiskerens tilbud. Fiskeren har fått for seg at Jon av prinsipielle grunner har tatt livet av en av hans menn på grunn av litt hasjgjeld. Det var feil. Fyren var deppa og tok sitt eget liv.

Det fungerer en stund. Jon opplever at det stort sett er nok å si at han kommer fra Fiskeren, så kommer pengene på bordet. Men når det blir alvor og han skal ta liv, går det ikke lenger. Han rømmer ut av byen. Han drar så langt man kan komme innenfor landets grenser. Det er derfor han stiger av bussen i Kåsund på Finnmarksvidda. Lenger nord og vekk fra sin opprinnelig solide middelklassebakgrunn kommer han ikke.

Til samene på Finnmarksvidda sier Jon at han heter Ulf og at han er kommet for å gå på rypejakt, men den begynner ikke før om en uke. Jon dykker ned i lokalsamfunnet og blir fort en del av intrigene rundt Lea, som er gift med den mektige fiskeren Hugo. Hugo er savnet på sjøen, men Lea har god grunn til ikke å savne han nevneverdig. Hun låner Jon rifle til rypejakta og gjeterhytte på vidda.  Men jakta på ham som kaller seg Ulf, er begynt. Fiskeren og hans menn er på sporet.

Jo Nesbø beveger seg ut fra det kriminelle Oslo-miljøet, som har vært sentralt gjennom alle Harry Hole-bøkene, Sønnen og nå sist, Blod på snø. Det vil si, han tar med seg elementer av miljøet fra Blod på snø. Men han plasserer hovedpersonen sin langt fra Oslos bakgater, nå bærer det langt ut på vidda. Bokstavelig talt. Og i en samisk og læstadiansk del av Finnmark kan Jo Nesbø virkelig slippe seg løs med både karakterer og intrige. Samtalene med en samisk spritpusher med tøyelig moral er svært kostelige. Likeså dialogen med unge Knut, som svært troskyldig informerer Jon at han vil brenne i helvete for det aller meste.

I Nesbøs romaner er det mange filosofiske utsagn om livets forgjengelighet. I Mere blod blir det nesten et tema. En mann som ikke kan drepe (men som egentlig har det som jobb), venter på bli drept mens han gjemmer seg i et læstadiansk miljø. Når han i tillegg forelsker seg i predikantens datter, Lea, er grunnlaget lagt for at de nesbøske finurligheter skal blomstre. Og det er ikke bare kjeltringene fra Oslo som truer med vold. Det ligger et spenningselement i spørsmålet om Leas brutale ektemann Hugo ikke er druknet, men plutselig vil dukke opp igjen. Og i det at hans bror absolutt ikke vil la noen søring komme for nær Lea. Under en fisketur med Knut og Lea ser Jon for seg Johnny, en som er sendt ut av Fiskeren: "Da jeg åpna øynene igjen, så jeg en stor torsk sprelle i bunnen av båten. Øynene bula ut på den, som om den ikke trodde det den så. Og det er klart, det var vel ikke slik den hadde trodd det hele hang sammen." I Jons hode reflekterer selv en torsk over tilværelsen.

Jon tror lenge ikke på annet enn at døden vil inntreffe. At deltagelse i gudstjeneste ikke får Jon til å ta til troen, overrasker ikke, men begrunnelsen er ikke teologisk:
"Har de greid å frelse deg?" spurte han.
"Ikke ennå," sa jeg. "De synger litt for falskt."

Oppholdet på vidda gjør noe med Jon. Det er nok ikke vidda i seg selv, men kanskje er det møtet med Lea og sønnen hennes. Forelskelsen. I hvert fall går synet fra det mer kyniske til å framstå som i denne dialogen:
"Du spurte meg om hva jeg tror på ..."
"Ja?"
"Det er det jeg tror på. Menneskets evne til godhet."

Finnes det noen som er i nærheten av Nesbøs lekenhet og kreative fortelleglede? I Mere blod fletter han flust med refleksjoner inn i spenningsromanen og krydrer med humor som veksler mellom det kølsvarte og det varme.

Karusellmusikk

"Dette var min siste reise, om noen timer ville jeg være fremme. Hva nå det betydde?" sier fortelleren i 'Et kyss og Istanbul', åpningsnovellen i Karusellmusikk. Han har så langt brukt all sin "energi, tid og penger på OPPLEVELSEN", men er på vei til kvinne som kanskje kan gi ham noe mer.

Karusellmusikk er elleve fortellinger om lange reiser, svimle dager og døgnvill sol. Om en kjærlighetssyk fergekaptein, en syngende eik, en enke, et kyss, en glemsk astronaut og Lisboa. Reisetips fra menn på rømmen, kvinner i transitt og et omreisende tivoli under midnattssol. Trivia om Norge Rundt, haiking og lidenskap i Vestfold.

Karusellmusikk er Jo Nesbøs skjønnlitterære novellesamling fra 2001 og ble utgitt samtidig med platealbumet med samme navn. Hver novelle tilsvarer en sang på albumet. Boka fikk god mottakelse i pressen. Dagsavisen slo fast at Jo Nesbø "kan mer enn å skrive thrillere med spenning og driv", mens  Bergens Tidende kalte den "en meget menneskelig bok, ren og uren på samme tid".

En perfekt nattbordsbok ... Morten Abrahamsen, VG