En gang i siste halvdel av 1800-tallet kommer den eventyrlystne bondegutten Onofre Bouvila fra den fattige, katalanske landsbygda til Barcelona for å søke lykken. Det er en by i enorm brytning, for i 1888 skal den være vertsby for verdensutstillingen og syder av byggeaktivitet, kreativitet, intriger, maktbegjær, høyglanset rikdom og naken (også i bokstavelig forstand) fattigdom:

"Og barna, de var så skitne at det var vanskelig å se hvordan de egentlig så ut i ansiktet. De hadde svulmende mager, de gikk nakne, og de kastet stein etter alt de så."

Avisene kommer med en rekke forslag til forbedringer, som å legge kloakkledninger gjennom de nye bydelene, fjerne brakkene som skjemmer Placa de Catalonya og legge til rette for veier opp til Montjuich, for besøkende som lokkes av "de herlige kilder som veller frem i dette berget."

En urban heksegryte
Onofre tar inn på et pensjonat i smauet som kalles Xup, hvis innehaver Braulio lever et hemmelig natteliv på diverse lugubre barer iført dameklær. Bak pensjonatets skranke, og til alle døgnets tider, sitter kona hans, Agata, fet, halvt skallet og med et "sluknet utseende". Man ville ha trodd hun var død om det ikke var for at plagene, som tvinger henne til å sitte med føttene i et fat lunkent vann, rett som det var får henne til å utbryte: Delfina, vannfatet.

Delfina er parets datter, som taust vasker i pensjonatet og som har en demonisk katt som Onofre er livredd. Delfina? Hun er den første en av en mengde kvinner som Onofre legger etter seg i sitt brutale kjølvann. Vår helt begynner sin karriere med å dele ut flygeblader for en hemmelig anarkistisk organisasjon som planlegger revolusjon. Men det er når han begynner å selge hårvann, at han knytter de rette kontaktene og svinger seg oppover i de sosiale lagene. Og fram til neste verdensutstilling i 1929, da Onofre dør under mystiske omstendigheter, har han slått seg opp som en av verdens rikeste menn.

Sprenglærd og krummelurisk
Eduardo Mendozas Miraklenes by er boka om Barcelona som "alle" leste på 1980-tallet (den ble første gang utgitt i 1986) og som fremdeles står som den fremste av de etter hvert så mange romanene om dette, ja, mirakuløse urbane eventyret som denne byen er. Det er en sprenglærd og krummelurisk fortelling om fattigdom og vilje, om hvordan Barcelona har vokst til å bli det internasjonale kraftsenteret som det er i dag. Onofres utvikling er også Barcelonas utvikling. Og når du har lest Mendozas roman, kan du reise til Barcelona og ta en av de mer givende turistomvisningene hvor løypa går innom noen av de viktige stedene i boka.

Miraklenes by er sprelsk, overlesset, dypt ironisk og med en fascinerende forkjærlighet for digresjoner, avstikkere og rare fortellinger som på forunderlig vis fletter seg inn i hverandre. Jeg sier det med fortelleren i boka: "Aldri skortet det på små stubber å fortelle." Og som helten i et annet spansk mesterverk, Don Quijote, rammes Onofre av stormannsgalskap. Men der stopper likheten. Det er lite naivt, troskyldig og edelt over Onofre. Han er kynisk og kalkulerende og beveger seg alltid på kanten av loven for å få det slik han vil. Jo rikere han blir, desto verre blir han.

Laser og luksus
Men det betyr ikke at han ikke er en helt som du blir hekta på. Det er nå engang slik med litterære skurker at deres blotte nærvær er det som gjør boksidene elektriske. Og dét gir meg assosiasjoner til den urbane romanen fra 1800-tallet, til bøkene til Dickens og Balzac, hvor menneskene som virkelig forstår å gripe sjansene som byr seg, også er de som ledig og uten blygsel beveger seg mellom storbyens to verdener; underverdenen og fiffens, det forgylte fernisset over, mellom laser og luksus. For å mane fram den bracelonetiske stemingen har oversetteren Kjell Risvik virkelig gravd i det norske skattkammer, finpusset norske, funklende språkjuveler og også gjort dem til byggestein for det moderne Barcelona.